Kveldssolen var i ferd med å rive opp dagens siste regnskyer. Nå flommet lyset inn gjennom verandaens store vinduer.

– Hvor er solbrillene? spurte Salt.

Det skulle snart vise seg at det ikke bare er lys og utsikt som hever seg betraktelig for et par hundrelapper i funkisperlens Fine Dining-avdeling.

Sjekk ut DNs søkbare restaurantguide her

Underskjønt

Valget på verandaen er fem eller syv retter til 700 eller 850, mot hovedetasjens 675 for seks retter. Vinmeny til koster henholdsvis 700 og 850. Salt og Pepper ville kjøre hele løpet.

Presentasjonen av appetittvekkeren var på et tilnærmet uforståelig engelsk. Men på – av alle merkelige ting – et grått filtdekke lå blomstrende russekål, reker innpakket i et grønt blad og helt fersk geitost overdrysset med tørket rekepulver. Russekålen smakte bedre enn broccoli, rekene var søte og ferske, og geitosten hadde en herlig smakskombinasjon av søtlig, karamellisert fett og salt. Både Salt og Pepper måtte til med skjeen for å skrape ut hver siste rest.

Første rett var et blekt kunstverk av gjennomskinnelig, rå kålrabi overstrødd med ramsløkblomster som skjulte rå, saltet makrell og kjernemelk tilsmakt pepperrot – som smakte like friskt og sommerlig som det så ut som.

– Dette er da fullt på høyde med byens mer kjente topprestauranter? undret Pepper.

En solgul eggeplomme skinte nederst i en stor skål. Den lå som i et rede under en transparent skive hjemmelaget bacon og tynne, tynne strimler av rå asparges, pyntet med himmelblå forglemmegei og blader av vill-ert og ble overrislet med varm asparges­juice. Slående vakkert og minst like godt.

Eggeplommens kremete fedme passet perfekt med crunchen i de rå aspargesstrimlene og saltet i baconet.

Underkjent?

– Og til løyromen skal dere få en Pouilly Fumé, sa servitøren som inngikk i et effektivt og vennlig team.

– Løyrom sto ikke i menyen, sa Salt og Pepper i kor – det var en positiv overraskelse at en god klatt løyrom slo følge med grillet purreløk med herlig sotet skall, en klar blåskjellsaus og blader av løkurt.

– Skal jeg være kritisk, begynner bladene av løkurt å bli litt beske så sent i sesongen, men akkurat nå føler jeg at vi sitter på Oslos mest underkjente gourmetrestaurant, sa Salt.

Det er ti år siden Ekebergrestauranten åpnet. Den funksjonalistiske storstuen er blitt et populært og etablert sted for store selskaper, turister og byboere som vil spise til byens beste utsikt. Men med mindre maten nede har tatt flere steg opp siden Salt og Pepper sist var her, er det å betale 175 kroner mer for et måltid i etasjen over rene gavepakken.

Et mykt stykke piggvar ble servert sammen med konfitert sellerirot og karamellisert fløte. Posjert and lå ved siden av en liten kålsymfoni, duften av ramsløk slo mot gjestenes neser idet kelneren helte den over. 

Kombinasjonen frossen rabarbra med crème fraîche og engsyre var enda et visuelt høydepunkt med sin tyggegummirosa og klargrønne farge.

Men mjødurtisen dekket i jordbærpulver som liksom skulle være desserthøydepunktet, var kveldens minst spennende rett. Isen var kremt og velsmakende, emn totalinntrykket ble litt flatt.

– Et måltid som dette hadde fortjent et punktum med litt mer schwung, men det er virkelig det verste jeg kan si om dette, sa Salt.

Med full vinpakke og en aperitiff ble det ingen billig kveld: Regningen lød på 3700. Men opplevelsen var på alle måter verdt pengene.

Les mer om mat og vin på Smak.no

Meld deg på nyhetsbrev fra Smak.no her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.