For de aller fleste står Fiats datterselskap Ferrari for noe ganske spesielt. Inntil nylig var nemlig Ferrari synonymt med ekstremt eksklusive italienske håndbygde supersportsbiler med enorme motorer, en blendende rød farve og den fete pornobarten til Tom Selleck ala Thomas Magnum.

Ferrari var en plakatdrøm på et gutterom. Men i realiteten var den en ukomfortabel sportsbil, som ikke bare enorme krav til sjåførens ferdigheter, men også noe så prosaisk som en høyst nødvendig ekstrem smidighet bare for å komme seg inn og ned bak rattet. Ferrari var ikke en komfortbil man ut fra strengt praktiske kriterier kunne pendle til og fra jobben med, og å kjøre denne på vinterføre var omtrent som å sysle med blasfemi på Senterpartiets landsmøte. En habil racerfører kunne muligens få ut noe av de mest ekstreme fartsegenskapene i bilen, men i praksis har Ferrari vært et smykke for posører med nok penger eller entusiaster med litt for god tid.

Foruten dette med posører har det meste endret seg.

Det er mulig det hele skyldes Porsche. Gjennom å rendyrke sportsbilkonseptet med kvalitet og lettkjørthet, har Porsche blitt den desidert mest profitable bilfabrikken i verden. En Porsche 911 kan kjøres like lett og enkelt som en Golf eller Corsa, samtidig som den gir deg pur og uforfalsket kjøreglede.

Det er her den helt nye Ferrari California kommer inn i bildet.

  Bilen er både en komfortabel og tildels praktisk bil som til alt overmål heller ikke er spesielt sprek heller - i utgangspunktet. Den har serviceintervall på 20.000 kilometer, varme i setene og bakruten, og i defaultfunksjon oppfører den seg omtrent like gjespende kjedelig som en Toyota Avensis. Motorlyden er helt fraværende, det ekstreme Ferrari-sparket i ryggen er helt borte. Dette kan skyldes at California er såpass konvensjonell at motoren er flyttet foran rattet. Den andre årsaken er at bilens automatgir i utgangspunktet kastrerer alt av sportslige egenskaper. Visste man ikke bedre, kunne man faktisk sågar bli frakjørt av en Toyota Avensis. At bilen deler motor med F430 er vanskelig å forstå.

For å understreke den noe underdanige femininiseringen av Ferrarien har California blitt toppet med noe så uhørt som et foldbart ståltak, motoren er trimmet ned flere titall hestekrefter og CO2-utslippet er nede på bare to-tre ganger mer enn en vanlig bil. Ut fra disse opplysningene skulle man tro at det akkurat nå roteres kraftig Enzo Ferraris grav i Modena.

Forstemmende.

  Da er det en enorm lettelse å finne den lille røde knappen til en videre, høyere erkjennelse av hva kjøreglede og uforfalsket moro er. Nederst til høyre på rattet er det nemlig en liten vippebryter som definerer bilens humør. I utgangsposisjonen, «Comfort», på denne bryteren sjalter den ellers lynkjappe dobbelklutsjifiserte girkassen rolig, og man får rett og slett ikke til å dra bilen opp i turtall.

Kjedelig.

Neste posisjon er «Sport».

Her blir alt strammet litt mer til og man kan dra på betydelig røffere på turtall og kjøre girkassen langt mer manuelt. Man får endelig høre brølet fra de åtte sylindrene og et finstemt og brutalt eksosanlegg som kunne blåst ned det som står igjenav Jerikos murer etter seksdagerskrigen.

Neste skritt på knappen gir totalt frislipp av alle remmer og moralske skrupler som hemmer bilen. Antispinn forsvinner sammen med paternalismen i girkassen, og alt er bare evig lykke. Dette forandrer deg som menneske. Man glemmer at bilen er nesten to tonn og at foldbart ståltak er for pyser som barberer ryggen. Enten man girer manuelt eller lar den fantastiske automatkassen kjøre showet, kan man dra motoren opp i 8000 omdreininger. Med ett er den late Ferrarien forsvunet like raskt som innholdet i bensintanken.

  Dette kan høres skummelt ut, men Ferrari California er like lett å kjøre som det sannsynligvis er å bryte håndbak med Märtha-biograf Erik Fosnes Hansen. Selv en amatør føler man har full kontroll med 460 steilende hestekrefter, og det på isen i indre Buskerud.

Det er sikkert noe helt spesielt å kjøre gjennom Hokksund med null kelvin i luften og taket nede. Dette ble likevel ikke prøvd under DNs testtur. Dermed fikk vi heller ikke testet turbulensen med taket nede, noe som helt sikkert er like greit.

DNtv:

California har et helt greit bagasjerom med bakseter som kan legges ned. Baksetene i seg selv setter rekord i ubrukelighet. De er for små - selv for et barn rett ut fra kuvøsen.

De mange kompromisser med frontmontert V8-motor, grønn lakk, foldbart ståltak og lavt CO2-utslipp er jo i utgangspunktet forkastelig i en Ferrari. Men Fiat har faktisk lagd en svært brukervennlig bil som glatt kan konkurrere med både Porsche 911 Turbo og , biler som begge er fantastiske gledesspredere. Kjøreegenskapene er neppe på 911-nivå, og råskapen er noe nedpolert, men la gå: Det er mer enn godt nok. Ferrari California er en bruksbil lagd for at hvem som helst med tre millioner kroner kan ha det fortreffelig over alt der man kjører bil. Hele året. Når som helst.

Bare den er rød.

Vurdert av Bernt Gran og Embret Sæter/DN.no

DNtv:Se video av testkjøringen av Ferrari California(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.