Med skuffene fulle av flis kjører dumperne sakte opp på et berg av snø ved foten av Trysilfjellet. Meter for meter blir snøen som falt i år dekket med et 40 centimeter tykt lag med flis hentet fra sagbruket nede i bygda. Slik skal Trysil, som er mest kjent for alpinbakker, lokke til seg flere av langrennsentusiastene som leter etter løyper i november.
Enighet til fjells
– Trysil er i mesterligaen, mens de fleste norske alpinanlegg er i andre divisjon, sier Bo Halvardsson, leder av Skistar Norge, som er Trysilfjellets største eier.
Hvordan gikk det til at trauste tryslinger i Østerdalens dype skoger klarte å vinne kampen om skifolket?
– Samarbeid, sier Kvebækk, turistsjef i 14 år på 1990- og 2000-tallet
– Samarbeid, sier daglig leder Torbjørn Amdal i Trysilfjellet Utmarkslag, en sammenslutning av 26 av fjellets grunneiere.
– Samarbeid- og en rekke tilfeldigheter, sier Bo Halvardsson.
Svensketoppen
På kontoret sitt i velkomstsenteret i Trysil har han full oversikt over nedfartene mot stolheisen i bunnen av bakken. Men det var på andre siden av fjellet utviklingen startet.
Halvardsson trekker frem brødrene Juul og Kjell Søgaard som etablerte det første hyttefeltet på Fageråsen, nordsiden av Trysilfjellet på 60-tallet. Svenskene kjøpte i hopetall, lokket av en norsk krone som den gang var 30 prosent svakere enn den svenske. «Svensktoppen» var lenge navnet på Fageråsen. Det var starten.
Krangler bak lukkede dører
De 13 grunneierne som samlet seg i Trysilfjellets Utmarkslag i 1971 er blitt til 26 i 2015. Tilsammen har de meldt inn 120.000 dekar i områdene rundt Trysilfjellet. Etter en omfattende modell får alle eierne betalt fra utmarkslaget når det blir solgt tomter og hytter eller benyttet grunn til langrenns- og alpinløyper. Amdal innrømmer at det kan være ulike meninger grunneierne imellom når det gjelder hvilke områder det skal satses på i fjellet, og hvordan avtalen skal reguleres.
– Men den diskusjonen tas bak lukkede dører. Når dørene åpnes, er det med en felles enighet fra laget, sier Amdal.
Diskusjonen har sjelden vært heftigere enn når Skistar banket på døren i 2004.
Det svenske skidestinasjonselskapet, som blant annet har Sälen, Årø og Hemsedal i porteføljen sin, kom med finansielle muskler og en Bo Halvardsson i ledelsen som hadde store planer for utviklingen av Trysil.
– Det sto ikke så bra til i Trysil da. Gjeldsgraden var svært høy, og dessuten var det noen fra den neste generasjonen av grunneierne som ikke hadde like stor tilknytning til Trysil og ønsket å få ut mer penger av eierskapet. Så kom Skistar og banken på døren. Da ble det rabalder, sier Halvardsson
Møtte opp i genser
Han har fortalt historien mange ganger før, særlig i foredrag på andre alpinsteder som tørster etter kunnskap om hvordan man skal klare å forene interessene til grunneiere med store innbyrdes uenigheter.
– I mars 2005 var alle grunneierne samlet for å høre tilbudet fra Skistar. Carnegie hadde fått oppdrag med å vurdere pristilbudet fra Skistar. Jeg sa til han fra Carnegie at han ikke måtte komme opp til Trysil i fin dress og blanke sko – og at han måtte skrive prisen med stor skrift på et ark og ikke komme med mange detaljer og forbehold. Han dukket opp i strikkegenser og olabukse og dro gjennom vurderingen sin. På det siste lysarket sto det bare ett tall. 260 millioner kroner. Da ble det helt stille i salen, bortsett fra lyden av penn mot ark da grunneierne regnet ut hvor stor andel som ville tilkomme dem. Halvardsson lener seg frem over bordet og ler.
– Jeg skulle snakke etterpå om hva Skistar skulle betale i leie etterpå, men det var ikke en kjeft som hørte på meg.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
