– Du er snart aktuell med bok om musikk og hjernen. Er det sant at man bruker eksepsjonelt mye av hjernen når man er i ferd med å lære seg å fremføre et ukjent stykke?
– Ikke helt. Etter hvert som man spesialiserer seg setter man av en del av hjernen til den aktuelle oppgaven. En som er god i matte bruker mindre del av hjernen på en oppgave enn en som ikke er like god. Så en trent musiker vil bruke en mindre del av hjernen til å finne en tone eller øve inn fingerspill enn en utrent, men for å skape musikk, da lyser det opp overalt.
– Fascinerende. Men hva har du på nattbordet?
– Akkurat nå har jeg «Strandebarmaren» av Peter Helland-Hansen og Atle Ove Martinussen. Jeg har en båt selv som jeg holder på å pusse opp.
– Ai. Æring? Færing?
– Femtenfoter.
– Militære helikopter får åtte timer vedlikehold for hver time de er i luften. Hvordan er det for tradisjonsbåter?
– Det er nok omtrent samme formel, om ikke mer. Ellers leser jeg i perioder. Nå har jeg nettopp lest «Vestlandet» av Erlend O. Nødtvedt, jeg vet ikke om du kjenner den?
– Jo! Forrykende road trip der hovedpersonene skal ta med en hodeskalle til, hvem var det igjen?
– Ja, hva het han. En fra Lærdal som ble henrettet i Bergen. Og så roter de seg inn i siderkjelleren til Hans H. Hauge. Og så har jeg lest «In One Person» av John Irving.
– Hans lesere er generelt ikke så lojale, sjelden noen oppgir å ha lest noen av hans nyere.
– Ja, den er fra 2012, tror jeg. Den er litt annerledes fra hans andre. Og så har jeg alltid ambisjon om å lese mer Kinck og Jon Fosse, fordi jeg har tilknytning til Strandebarm.
– For et sted. Tidlig lesing?
– Jeg var opptatt av Bjørneboe. Særlig de melankolske romanene, som «Kruttårnet» og «Drømmen og hjulet». Det ville vært interessant med gjensyn, se om de har holdt seg. Og jeg har alltid vært interessert i hjernen, de som underviste i psykiatri sa gjerne at man lærte mer av å lese romaner enn av generaliserende faglitteratur. Jeg anbefalt Thomas Mann, og har senere vært interessert i Kundera.(Vilkår)

På nattbordet: Geir Olve Skeie