– Men jeg er så dårlig på forfatternavn og titler på bøker, jeg får alle tips fra mannen min.
– Sånt kan være vanskelig selv når man velger bøkene selv. Men er all lesningen virkelig predikert på tips fra ham?
– Nei, den er jo ikke det. Jeg har vært inne i en dårlig leseperiode nå. Det siste jeg har lest, har vært Knausgårds serie om årstidene. Jeg har lest noe annet også, men hva var nå det …
– Nattbordet husker aldri selv og tvinges derfor til empati. Men hukommelsen får ofte et puff i riktig retning når man prøver å finne mønster i sin egen lesing.
– Nei, jeg liker gode fortellinger … Og likte veldig godt «Min Kamp»-serien. Der kunne man virkelig kjenne seg igjen. En jeg har lest mye av, er Wally Lamb. Og Joyce Carol Oates.
– Nattbordet vet ingenting om Wally Lamb.
– Han underviser i skriving ved universitetet, og holder også skrivekurs i kvinnefengsel. Så han er tett på fortellinger om mennesker der ting ikke gikk som de skulle. Han skriver nært om relasjoner. En bok handler om tvillinger, der den ene har en sinnslidelse, og forholdet dem i mellom. Og en annen handler om livet etter skytingen ved Columbine High School.
– En annen skoleskyterelatert bok er Lionel Shrivers «We Need To Talk About Kevin», skrevet fra vinkelen til en gjerningsmanns mor. Shriver er den type forfatter man nødig inviterer med hjem; man får inntrykk av at hun ser gjennom all menneskelig svakhet med røntgenblikk.
– Noen forfattere kan ha voldsomt sterk observasjonsevne uten å bruke altfor sterke ord. Slik kan man egentlig beskrive Joyce Carol Oates også.
– Tidlig lesing?
– Jeg drev så mye med idrett og slikt. Jeg var ikke blant dem som lå og leste på søndagene. Men Tora-bøkene var nok de første som gjorde virkelig inntrykk. Jeg kom vel over dem gjennom bokklubben.(Vilkår)

På nattbordet: Sissel Jensen