– Der har jeg en tykk, deilig bok, «Rød eller død» av David Pearce, om Liverpooltreneren Bill Shankley. Den er rå og spennende.
– Har du hatt noe forhold til Bill Shankly fra før?
– Jeg «lider med Leeds», og har lest boken «Fordømte Leeds». Men jeg valgte å begynne på «Rød eller død» selv om jeg ikke er så interessert i Liverpool, og egentlig ikke er noe særlig fotballfanatiker.
– I tegneserien «Pondus» av Frode Øverli fortalte nylig en skikkelse at onkelens nye kones eksmann hadde en fetter fra Burnley, og dermed var valg av lag enkelt. Hvordan penset du inn på Leeds?
– Heh. Det er fra da jeg var liten, og de var bra. Jeg har siden skjønt at de spilte ganske voldsomt på den tiden. Men «Rød eller død» er ganske stor, på reiser har jeg tatt med tynnere bøker. Nå sist en av Ian McEwan, som jeg liker godt. Det er «Den uskyldige», som ikke er av hans mest kjente. Den handler om en teletekniker i Berlin som blir dratt inn i noe etterretning.
– Kan du huske hvordan du kom over Ian McEwan?
– Godt spørsmål. Jeg lette etter noe samtidslitteratur som fenget og hadde psykologisk innsikt, og der leverte han bra.
¬ Leser du norsk også?
– Å ja. Det er mye bra, men jeg er ikke så flink til å få lest det jeg burde, kanskje. Jeg har alltid likt Roy Jacobsen. Jeg har lest de første bøkene i serien hans fra Helgelandskysten, jeg synes det er vakre bøker. Og Frode Grytten kobler seg inn på mye av det jeg er interessert i.
– Hva leste du i ungdommen?
– Jeg var opptatt av å komme jeg meg gjennom klassikerne. Jeg hadde en bunke i sekken på interrail. Celine. Og Thomas Mann hadde jeg mye glede av. Men senere har det blitt mindre klassikere, og mer samtidslitteratur.
– Men ah! For et vakkert bilde! Den unge mannen på tog med sekken full av klassikere. Skjer det i dag?
– Det er lett å bli nostalgisk og føle seg … voksen. Ting som at man avtalte å møtes på en havn på en gresk øy, og dukket man ikke opp til avtalt tid var det ikke mulig å møtes senere. Eller gleden av å bytte bøker med andre reisende.(Vilkår)

På nattbordet: Anders Krokan