– Åh, dette kom bardus på.
– Dette er Nattbordets nådeløse modus operandi. Ingen gode forsetter om å slutte med slikt.
– Den siste boken jeg leste var «De urolige» av Linn Ullmann.
– Spilte det noen rolle for deg at hovedpersonene faktisk eksisterer eller har eksistert? Forutsatt, altså, at skikkelser i en bok kan sies å eksistere i virkeligheten.
– Faktisk kjenner jeg Liv Ullmann fra hennes tid som president i Det europeiske regissørforbundet. Men jeg synes det var positivt å se dem som romanfigurer.
– Noe fellestrekk i det du leser, føler du?
– Nå må jeg innrømme at livet som gründer og med småbarn gjør at det blir lite tid til lesing.
– Uten at man her skal godta enhver unnskyldning kan Nattbordet nevne at statistisk er nettopp småbarn og gründervirksomhet en rett høyre-uppercut fra venstre som høvler ned på lesingen for de fleste.
– Men blir det noe blir det gjerne fag. Det kan være om nyetableringer eller om film. Jeg har «Lean Startup», som jeg skjønner er en slags Bibel, men jeg tror ikke noe på at det finnes en fast formel som alle kan følge. Jeg leser dette mer som inspirasjon.
– Det er kanskje slik vi leser skjønnlitteratur også? Man leser jo ikke «Bienes historie» for å bli birøkter, men for å finne grep som minner oss om hvem vi er og gir råd om hvor vi skal. Hva leser du om film?
– Nå har jeg Kjetil Lismoens «Blant hodejegere og nazizombier». Og «Filmen og livet» av Oddvar Bull Tuhus. Boken til Tuhus har jeg ikke lest ennå, men jeg gleder meg til den. Han har perspektiver fra norsk filmproduksjon fra rundt tiden jeg ble født, så dette er ikke ting jeg kjenner fra egen erfaring.
– Du nevnte småbarnslivet. Blir det noen høytlesning?
– Ja! Egner og Lindgren og slike ting. Og så hentet jeg nylig en kasse fra loftet med bøker fra min egen barndom, som gamle Pixibøker. Og så har jeg en bok fra da faren min var liten, «Andungen Ping». Den blir lest for tredje generasjon, men jeg vet ikke om den er noen klassiker, altså.
– Den blir det nå.
(Vilkår)

På nattbordet: Elisabeth Sjaastad