– Om en uke er det NRK-aksjon, der midlene går til deres arbeid med skoler i krigsområder. Men hva har du på nattbordet?
– Der ligger det mange bøker som har vært der lenge. Men det er litt fordi jeg er så nerdete og bøkene er så tunge, så det holder med et kapittel om gangen. Den ene er Steven Pinkers «How the Mind Works». Jeg er faktisk veldig glad i syntaks, og er selvsagt opptatt av hva han skriver om syntaks, hvordan den ser ut til å være hard-wired i oss. Så da får man koblingen med genetikk og det sosiale.
– Den som observerer barn som lærer å snakke sitt første språk kan ikke unngå å notere at de gjør mange av de samme feil som voksne som lærer et nytt. Da kan man fornemme skyggene av denne ferdigkoblingen.
– Ja! Pinker beskriver ellers språklæring som brytere. En bryter slås på når jeg snakker det språket, og blir slått av når jeg snakker et annet. En annen bok jeg har liggende er «Cappelen Forslags Konversasjonsleksikon». Noen av definisjonene der er poetiske, andre dypt humoristiske. Jeg har noen favorittforslag, mange egner seg ikke på trykk her. Men den om «skole» passer bra. Opprinnelsen til «skole» beskrives som et sted å dele ut mat til de fattige, og det refereres til Den norske skolebolleloven. Men det ble slutt på utdeling av skoleboller da det ble rasjonering på eggekrem under krigen.
– Men i … var det utdeling av skoleboller på norske skoler?
– Haha, nei, selvsagt ikke.
– Nettopp. Dette leksikonet er slik, ja! Her holdt hele Nattbordets historieoppfatning på å gå i knas.
– Ellers vil jeg gjerne nevne Tormod Haugens «Slottet det hvite». Det var den første boken jeg fikk uten bilder. Som åtteåring leste jeg den som et eventyr. Som attenåring handlet den om foreldrene mine. Og da jeg var 25 handlet den om meg. Jeg kan ikke forstå hvorfor den ser ut til å være glemt. En annen bok, som jeg må ha lest før jeg var tolv, var «Veien til Agra», som åpnet øynene mine for at ikke alle har det slik vi vil ha det.
– Noe krim?
– Jeg kom frem til at jeg blir for manisk, jeg får ikke sove. Etter Keplers «Stalker» har det ikke blitt mer krim. (Vilkår)

Camilla Viken