– Det blir mye sakprosa, dessverre. Bakgrunnen min er sosiologi. Det er alltid individets forhold til moderniteten og samfunnet som interesserer meg.
– Science fiction burde slik sett vært optimal for deg. Hva skjer med menneskene om man legger til eller trekker noe fra samfunnet slik vi kjenner det? Vips, så har du «A Handmaid's Tale».
– «Hitchhikers Guide to the Galaxy» leste jeg før videregående. Ellers blir det mest sakprosa på meg er jeg redd. Ofte snevert rettet inn mot Midtøsten. Da jeg var ambassaderåd til Syria var vi stasjonert i Beirut, og en leilighet i Damaskus. Da leste jeg en del av, åh, libaneseren i Académie Française …
– Amin Maalouf.
– Ja, «Identitet som dreper», og «Les desorientés». Det er fine innganger til Libanon, men den siste ble veldig meta, selv om den fikk gode kritikker, den handler om å føle på hvordan man har det når man dveler ved fortiden. Ellers hører jeg mye på podkaster, for å utvide spekteret mitt litt.
– Mange leter etter tips her.
– Særlig BBCs «In Our Time», med en programleder og gjesteeksperter, om historie og filosofi, veldig givende.
– Nattbordet hørte en stund mye på World Service. Forbausende få stemmer der, til slutt tror man at man er venn med Lyse Doucet og Owen Bennett-Jones.
– I Damaskus var jeg på middag der BBC-korrespondenten Jeremy Bowen serverte hjemmelaget Lancashire pie, han hadde proviantert på markedet og kokkelert selv i kjøkkenet på Four Seasons. Det var en unik opplevelse å få hjemmelaget mat av en veteran som har vært i området siden den første Irakkrigen.
– Fra journalistisk ståsted må man også beundre grepet!
– Helt klart. Men i en verden med mye forflatende spissformuleringer var det forfriskende med en såpass åpen, agnostisk journalist.
– Flere bøker om Midtøsten?
– Kanskje David Fromkins «A Peace to End All Peace», om det ottomanske rikets fall. «A Line in the Sand» av James Barr handler om noe av det samme, han har fått tilgang til korrespondanse mellom mandatherrene.(Vilkår)

Christian Gahre