– Er det ikke her det går galt i Henrik Langelands «Wonderboy»?
– Faktisk ble Nattbordet trollet av Shabana Rehman rundt akkurat det der da hun ble ringt opp og svarte lynraskt: «På gjengrodde stier, av Henrik Ibsen». Men hva har du på nattbordet?
– Jeg lure på … i tillegg til rot og mobiltelefon har jeg en politisk bok der, «The Establishment» av Owen Jones, en viktig støttespiller til Jeremy Corbyn. Undertittelen er «And how they get away with it», en analyse av hvem det er som har makt. Og så har jeg også hatt Per Pettersons «Jeg forbanner tidens elv», men den stjal datteren min.
– Er hun spesielt fremmelig?
– Hun er ett og et halvt. Kanskje hun har tenkt å tegne i den, men jeg tror den er mest til bruk som kastevåpen.
– Relevant politisk litteratur og norsk samtidsroman, en korrekt blanding. Men er den også typisk?
– Jeg leser lite skjønnlitteratur, så egentlig var jeg heldig nå. Jeg får dårlig samvittighet for det.
– Noen bok som har vært en vekker for deg?
– Da Ine Marie Eriksen var leder av Unge Høyre, ble hun spurt om en bok hun likte, og hun svarte Patrick Süskinds «Parfymen». Det var en vekker på en måte, for det var også min yndlingsbok, jeg hadde skrevet oppgave om den på ungdomsskolen og alt. Det er en veldig god bok om makt.
– Nattbordet har det slik med skuespilleren Petronella Barker. Hver gang hun blir spurt om hva hun liker, svarer hun nøyaktig det samme som Nattbordet ville svart. Doppeltgängere kommer tydeligvis i flere formater.
– Ellers frykter jeg at jeg må være den som har lest Bjørn Dæhlies selvbiografi flest ganger. Da jeg selv gikk langrenn, var det en del av sesongoppkjøringen. Jeg har nok lest den seks ganger. Jeg vet hvor han fikk sin første fisk og skjøt sin første hare.
– Har denne bok en overføringsverdi på andre felt?
– Et kapittel het «Ingen grenser for den som virkelig vil». Man kan jo si at det var motiverende å tenke på etter valget i 2013, da vi ble utradert på tinget og lå på 0,6 prosent på meningsmålingene. Dæhlie er jo et fascinerende stykke vilje. (Vilkår)

Iver Aastebøl