Mediene har rykte på seg for å kreve maktpersoners hode på et fat i tide og utide. Ryktet er ikke helt uten rot i virkeligheten. Personer, konflikt og drama tiltrekker journalister som fluepapir. Når politimesteren i Hordaland via sin advokat John Christian Elden sier at han opplever Monika-saken som en «kollektiv pressejakt, der saken etterhvert mest handler om en medieskapt situasjon om generell tillit», er han likevel grundig på villspor. Om noen fortsatt var i tvil om han bør gå av, så blir siste rest av tvilen med dette borte.

Monikasaken er en historie om grunnleggende svikt i to omganger. Politimester Geir Gudmundsen satt på toppen i begge. Først låste etterforskningen seg i et helt usannsynlig og mangelfullt begrunnet teori som førte til at åtte år gamle Monika Sviglanskajas brå død ble henlagt som selvdrap. Så varslet etterforsker Robin Schaefer om alle de skrikende manglene og feilslutningene i saken, noe som ga Hordalandpolitiet sjansen til å rette opp feilene som var begått. Den grep de ikke. Schaefer opplevde i stedet å bli tiet ihjel og blant annet forsøkt overtalt av Politidirektoratet og en innleid psykolog til å ikke fremme en varslingssak.

Enhver skandale skal ikke føre til at toppsjefen må gå. Utfallet avhenger av hvor svekket tilliten er blitt som følge av hendelsen. Noen ganger er svikten så grov og spørsmålet om ansvar så uomtvistelig at tilliten ikke står til å redde. Men like ofte kan det spille en rolle hva sjefen visste eller ikke visste. Kunne han ha forhindret hendelsen? Har han tatt uansvarlig stor risiko med åpne øyne? For en ellers populær og respektert sjef hjelper det veldig om svarene her er klare nei. Men også om svaret er hele eller betingede ja, så kan tillitsforholdet stå til å redde. Grunnlaget for fortsatt tillit handler nemlig også om hvordan sjefen håndterer krisen når den inntreffer. Den som utvetydig gir uttrykk for at han forstår alvoret i krisen og vil lære av den, kan få tilgivelse og bevare tilliten intakt. Det nytter ikke å «ta en Valla», og si noe sånt som at «Jeg beklager hvis det er blitt oppfattet slik». Det var i tilfellet Valla-saken det samme som å si at det var noe galt med Ingunn Yssens oppfatning, og at det var dumt. Det er ikke å angre på egne feil.

Statsminister Jens Stoltenberg hadde det øverste ansvaret da Anders Behring Breivik blåste regjeringskvartalet i luften og deretter kom seg uhindret til Utøya der han rakk å drepe 69 mennesker før han ble stoppet. Stoltenberg var raskt ute med å sette samlende ord på det grufulle og uforståelige. Han ga retning til de kaotiske reaksjonene. Nasjonen sugde til seg den symbolske tryggheten som en svamp. I neste omgang var det ingen tvil om at han ville ha alle fakta på bordet om hvor og hvorfor det sviktet. Han krevde en «usminket rapport». Stoltenbergs håndtering av 22. juli- terroren er et eksempel på at man som øverste leder kan ta ansvar på andre måter enn ved å gå av. Det samme gjelder Statoil-sjef Helge Lund takling av angrepet på In Amenas-anlegget i Algerie, der 40 ansatte mistet livet, deriblant fem nordmenn. Hans synlige innlevelse og tilstedeværelse for pårørende, ansatte og medier i dagene som fulgte bidro trolig til at tilliten til ham som toppsjef overlevde til tross for den ramsalte kritikken av oljeselskapets unnlatelsessynder på sikkerhetssiden som senere fulgte.

Tillit er ingen eksakt størrelse, men det minste tilløp til bortforklaringer eller bagatellisering fra Stoltenberg eller Lund i disse sakene ville uten tvil truet den. BP-sjef Tony Hayward endte med å gå av etter den tragiske «Deepwater Horizon»-ulykken i Mexicogulfen. Han ble kåret til årets verste sjef av magasinet Forbes i 2010 for å forsøke å bortforklare BPs ansvar for ulykken. Ved en anledning beskrev han også hvor slitsomt det er å være katastrofesjef med utsagnet «Jeg ønsker meg livet mitt tilbake». Det er mildest talt ufølsomt av en sjef å vise slik omsorg for seg selv, i en situasjon der folk faktisk hadde mistet livet.

Ledere må holdes ansvarlige for det som skjer når de er på vakt. Det er en del av kostnaden ved å være leder. Det er dessuten viktig for å signalisere at folk med makt ikke skal slippe unna med hva som helst. Men å rydde opp ved å la hoder rulle er ikke alltid rett svar. Det kan også bli en ren botsøvelse utført for å vise handlekraft. I verste fall kan en slik «opprydning» komme i veien for å finne ut hva som egentlig har skjedd – og lære av det.

Derfor er det ingen automatikk i at Hordalands politimester må gå av fordi hans ansatte har gjort en elendig etterforskningsjobb. Men med Schaefers varsling fikk han en gyllen anledning til å rette opp feilen. I forrige uke skrev Bergens Tidende at ikke bare var han informert om Schaefers varsling. Han ga også personlig beskjed om at etterforsker Schaefer skulle holde seg unna saken. Etter at alt er på bordet, saken omsider er gjenopptatt og Monikas tidligere stefar er tiltalt, topper Gudmundsens advokat det hele med å kalle situasjonen medieskapt. Bare med en ny person på toppen kan politiet i vestlandsfylket ha håp om å bygge opp nødvendig tillit.

Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.