I studio. Atle Lauve med full kontroll i studio. Men det skulle ta nesten 40 år før hans merkelige soulpop fant et publikum hos unge musikknerder. Foto: Preservation Records

Gjennombruddet kom 40 år etterpå

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Atle Lauve er it-gründeren som nå debuterer med magisk åttitallspop, nesten 40 år siden musikken ble innspilt i en låve i Sandefjord.

Det har aldri kommet så mye ny musikk som i våre dager. I alle fall virker det slik, musikken kommer fra alle kanter og i alle former. Det er også mye ny gammel musikk, til stor glede for gubber av begge kjønn, men også for små gryteører, som skaper sin egen historie, finner nye sammenhenger med musikken, og tar den inn i sin tid.

Det er ikke bare klassikere som utgis på nytt. Det skal helst graves. «Sjelden» er en litt for tam betegnelse i våre dager. En stund var det populært med sære plater funnet på historiens skraphaug, utgitt av håpefulle genier, trykket opp i lavt opplag på eget initiativ utenfor det etablerte platesystemet, uten suksess, før spesielt interesserte plukket det opp mange år senere. Men det beste nå er om musikken aldri engang er blitt utgitt tidligere. Dette har vært en trend hos unge platekjøpere en stund, med snodige utgivelser fra fjerne himmelstrøk, plater som aldri ble noe av. Mystisk, fabelaktig musikk som i tillegg kommer med en underlig historie, et sårbart menneskelig aspekt. Historiens mest bortgjemte og nedstøvede skattekister lirkes frem. Og nå ser vi det i Norge også. En av høstens morsomste utgivelser er en plate med musikk som gjør at historien om norsk 80-tallspop må skrives om. For har du hørt om Atle Lauve?

Fakta: Atle Lauve

«Atle Lauve»

Preservation Records

Fristad

Til uken utkommer i alle fall albumet hans på det norske kremselskapet Preservation Records, som har spesialisert seg på å gjenutgi vanskelig tilgjengelig musikk med rot i soul, pop og jazz. Det baserer seg på innspillinger gjort mellom 1979 og 1984, i studioet Fristad i en låve ved Sandefjord, og det er musikk som evner å gi lytteren bakoversveis (uansett hårsituasjon) med tanke på at musikken har eksistert på diverse bånd i så mange tiår før flere fikk høre dem. Lauve var fortsatt tenåring da han lagde musikken, alene eller sammen med et knippe lokale musikere. Det låter eiendommelig og utenomjordisk, slik så mye slik nyoppdaget musikk gjør, men det er også veldig av sin tid — vestkyst/AOR-pop koblet med disko og alminnelig låtskriverkunst. Han sendte inn demokassett til den nå avdøde platemogulen Audun Tylden, norsk musikkbransjes mest fargerike personlighet, og var så smått i innledende samtaler. Men det hele rant ut i sanden, slik det så ofte gjør.

Lauve ble sikkert litt lei seg på grunn av brustne drømmer, men så fremover og satset i stedet på en karriere innen it-industrien, og startet noen mindre selskaper, som vestfoldinger flest. Ad omveier ble Preservation Records tilsendt en Youtube-link med en Lauve-demo i elendig lydkvalitet, som låt fascinerende nok. Det ble full klaff for klikken da det viste seg at noen hadde tatt vare på haugevis med lydbånd fra flere år med skjulte innspillinger. Ti av disse låtene er nå remastret og ferdiggjort av Christian Obermayer, og det låter ganske så tidsriktig og friskt, selv om det samtidig gir assosiasjoner kassert sommerkassett fra 80-tallet.

Gründer og musiker. Atle Lauve tilbake i låven i Sandefjord. Nå som utgitt plateartist.

Popdrømmer

Mange vil sikkert le eller smile av musikken hans, men den oppleves både inderlig og underlig under overflaten. Det åpner med ungdommelig naive «Du er så deilig», som lyder som en blanding av slike skakke 10.000-kroners modern soul-singler toneangivende DJs som Floating Points og norske Fredfades gjerne spiller, men i tillegg har den en spøkelsesaktig teint av avantgarde/downtown NYC-disco i stil med Arthur Russell og Sleeping Bag Records ved seg. Hippere blir det ikke, og slik kunne altså låte i skjul i Sandefjord også. Hvem hadde trodd, og så videre.

Mer seriøst blir det i soulperlen «Ut på turné», der Lauve drømmer seg bort til turnévirksomheten han skal bedrive når han engang blir popstjerne, med fly som skal rekkes og ting som skal oppleves. Det er soulpop, men også sørgmodig nyveiv slik som deLillos (eller for den saks skyld Lars Kilevold) skulle bli a-kjendiser med noen år senere. Det er også plass til samfunssrefs i den potensielle kulthiten «Vekk med TV’en», unik Vestfold-yacht rock/Steely Dan på sparebluss, med klaging over dårlig tilbud på fjernsynet og savn etter mer sosial interaksjon IRL: «få den bort, jeg orker ikke mer!». Ganske komisk, men melodien er sylskarp. Romantiske «Hold Meg» er beriket med kvinnelig vokal fra en lokal blomst som er oppført som «Sandy» i de sparsomme innspillingsnotatene.

Nerdete romantikk

Det er vanskelig å ikke bli rørt av refrenget «Du er den jeg vil ha, så bli her hver eneste dag, for du er sånn som jeg liker jenter best», det er mye nerdete romantikk og umulig lengsel her som dessverre later til å ha forsvunnet fra nyere listepopmusikk. «Farlig kjærlighet» er litt mer moden, det er techy og sjelfull electro-house av beste merke, med et svimlende driv som gjør at den skiller seg ut fra resten av Lauves materiale. Det er slike norske låter Todd Terje elsker å finne og lage nye versjoner, tenk på vidunderlige «Fotspor» av Holm CPU som han gjorde stor suksess med for noen år siden.

Det er mye nerdete romantikk og umulig lengsel her som dessverre later til å ha forsvunnet fra nyere listepopmusikk

Musikkelsker? Les alt om musikk her

Det virkelige nivået viser seg med dype «Alt var galt», det er blue eyed soul med et virkelig sterkt refreng og en pregnant basslinje. Denne kunnne blitt en stor hit med en sjelfull Jahn Teigen, en Anita Skorgan i Georg Keller-produksjon, eller noen litt mer dypere popartister fra eraen. Noen burde egentlig lage en ny versjon av denne i dag.

Omtale av Todd Terje: Discoen er ikke død

Parallell virkelighet

«Fredag» kan fort bli en helgefavoritt for skoleelever og kontorister i det ganske land. Den starter som en typisk opprørsk/bedrøvet The Kids-låt («Nå sitter jeg her med viskelær, jeg regner bare feil, om et minutt er timen slutt, jeg føler meg kaputt») men utvikler seg med herlige el-piano-licks til å bli deilig vestfoldpop med bris i pannen, og et refreng man ikke glemmer med det første: «Nå er det er fredag det er fredag, da er det på kjøret, nå er det fredag, da skal vi bli møre, få med deg humøret». Til lyden av en lett gitarsolo gjøres det klart for en fortjent fredagspils. Og det snodige er jo at det er nettopp slike låter Norges kommunale variant av Ariel Pink: rapperen Emile The Duke aka Aasen, har laget i et par år nå, merkelig og prosaisk-psykedelisk snakkepop.

Det åpner seg en parallell virkelighet når man hører Atle Lauve, tiden blir snudd på hodet, og en ny verden blir mulig.(Vilkår)