Stjerner. Bakenfor klisjeene hviler et menneskelig alvor. Årets deltakere i Stjernekamp, som avsluttes lørdag: Gaute Ormåsen (foran fra venstre), Didrik Solli-Tangen og Aleksander Walman, bak fra venstre: Benedicte Adrian, Adam Douglas, Ida Maria, Erlend Bratland, Makeda og Lisa Børud. Foto: Gitte Johannessen/NTB Scanpix

«Du gjorde sangen til din egen»

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Selv i lettfattelige underholdningsprogrammer er vi gode i musikk om dagen. Lørdag er det finale i «Stjernekamp».

Varsellampene begynte å blinke som den lille led-pæren på ryggen av Pink Floyds liveutgivelse «Pulse» fra midten av 90-tallet. Det var en lørdag kveld, og på et veldig oppreist utested kun 10–15 minutters effektiv gange unna, fem minutter med 54-bussen, skulle to av mine norske favorittband ha konsert. The Switch og The Loch Ness Mouse på samme plakat, det hørtes nesten for perfekt ut. Spreke gitarer og nusselige harmonier overalt. I tillegg var det tiårsfest for det lille konsertstedet Revolver, noe som unektelig borget for en meget vellykket utekveld, med blide og musikkinteresserte mennesker i sin beste alder.

Men der satt jeg, med en underlig limfølelse i buksebaken. Det var liksom ikke så lett å mobilisere krefter til å komme seg opp fra sofaen og pile ut døren. Det var noe som holdt meg tilbake. Og det er en følelse jeg ikke har vært alene om i år. Lørdag kveld? Da skal det ses på «Stjernekamp» på idiotboksen. Jajamen.

Etter fellesskapet

For å sitere den nylig oppdagede, uutgitte indiesoulperlen «Vekk med TV’n» av talentfulle Atle Lauve fra Sandefjord, demoinnspilt tidlig på 80-tallet:

det finnes en kasse mange sitter og glaner på
det er ikke rart at hele verden går i stå
det er så mange andre ting vi kunne gjort
enn å sitte å se på dette tv-apparatet vårt

For det virker jo umiddelbart som et knefall for konsensus, akutt middelklassetretthet, en nedsløving av knivseggen. Å prioritere et godslig familieshow der musikalsk kunst blir omgjort til lettbent underholdning og stemmeavgivning, til fordel for reell undergrunnsgitarpop på galaktisk nivå, det er å svikte sine idealer og la seg oppsluke av det råtne, sløvende, massemediale fellesskapet. Men når «Stjernekamp» avsluttes i kveld, er det finalen på en underlig engasjerende sesong som har fenget flere lag av kulturen, der det har vært en frodig kortstokk av knekter og spardamer hele høsten gjennom. Det har vært personligheter og menneskeskjebner det er interessant å følge med på, og selv om smakspreferansene skyver en god del av dem rett ut i kulden, og Benedicte Adrian i EDM skapte ubalanse i sanseapparatet, har nesten samtlige vært veldig dyktige til å utfordre seg selv, som det heter, og rett og slett vært flinke til å synge og opptre. Der appellen ved slike programmer – og det er nok av dem ellers – er å ha noen å hånle av, å ha noen å snakke stygt til på trygg avstand, har «Stjernekamp» nærmest virket samlende og begeistrende. Nesten så man skulle tro den norske høykulturen og fellesskapsfølelsen var tilbake for en stakket stund.

Der appellen ved slike programmer er å ha noen å hånle av, har «Stjernekamp» nærmest virket samlende og begeistrende. Nesten så man skulle tro den norske høykulturen og fellesskapsfølelsen var tilbake for en stakket stund

En sjanse til

En hyppig reist kritikk mot musikalske gameshows og talentkonkurranser er at de skygger for de virkelige artistene, og det har helt riktig vært veldig mye dill i monitor og på spillelistene de senere par årene. Samtidig har jo norsk musikk aldri vært skarpere og mer omfangsrik enn nå. Og når det gjelder deltagerne i «Stjernekamp», er de stort sett artister som fortjener oppmerksomheten. I de fleste tilfellene er de også artister som får en sjanse til. Det hviler noe heroisk halvvellykket over dem, de er artister med en viss nedoverdalende kurve, eller de er unge slitere som ikke har klart å slå helt gjennom. Tilbakemeldingene fra fagdommer er som fra en psykolog. Gjør de en god figur i konkurransen, kan de forlenge sine artistliv i det enorme mellomsjiktet, det store feltet mellom de mer betydelige ytterkantene, representert ved popens strømmingsvinnere og den respekterte kunst-/jazz-/stipendmusikken. For også dette er en sentral del av den norske musikkbransjen, selv om den er temmelig usynlig i mediene og hos forståsegpåerne: den som utspiller seg i kultur- og bankettsalene på Lørenskog, Hamar og Gran. Folketeateret snarere enn Nationaltheatret.

Musikkelsker? Se alle saker om musikk her

Tilbakemeldingene fra fagdommer er som fra en psykolog. Gjør de en god figur i konkurransen, kan de forlenge sine artistliv i det enorme mellomsjiktet

Ekspertveldet

Serien er blitt mer nøktern og seriøs, mindre klovnete, og dette er en meget positiv utvikling, skulle det komme flere sesonger. Dommerne har også roet seg ned et par hakk. De mest patetiske tilfellene av zooming inn på en innbitt gråtende eller begeistret Mona B. Riise eller gladlaksen Thomas Felberg i en eller annen sjangerkorrekt forkledning, er tonet ned i år. Samtidig representerer «Stjernekamp» en aldri så liten gjenreisning av den i senere år så uglesette ekspertstatusen. Når det hentes inn fagdommere som Solveig Kringlebotn i opera, André «Son of Light» Hadland i hiphop og mer perifere bakmenn i blues, EDM og joik, er det potensielt folkeopplysning av ordentlig merke. Det er selvfølgelig kun i små blaff, og de skal fortsatt være en heiagjeng, men man blir som seer påminnet at alt kan være interessant om man bare lar fagfolk få slippe til. Hvilket minner meg om et klipp fra Melodi Grand Prix midt på 70-tallet, da Terje Rypdal, Karin Krog og diverse samtidsmusikkomponister var med i fagjuryen som skulle bedømme årets popsolister. Det var ofte tommelen ned fra panelet (noen av dem med solbriller og sigarett), men det gjorde bedømmelsen både mer seriøs og mer underholdende enn dagens velvillige følelsesspill og folkeavstemninger.

Hvem vinner?

Min indre ballong mistet en del luft da den store favoritten Lisa Børud ble stemt ut. Hun foretok en del merkelige taktiske valg, men sjarmerte stort og kommer til å få et langt liv på Folketeateret med en og annen utstikker til mer kultaktige farvann. Forrige helgs semifinale kolliderte med en familiemiddag, men meget ukarakteristisk presterte jeg å gå cold turkey og være abstinent fra alle mediekanaler helt til den lineære reprisen gikk et stykke ut på formiddagen søndag. For å bevare spenningen. De to gjenværende guttene er langt bedre vokalister, men det må sies å være en stor skuffelse at Ida Maria røk ut. Hun hadde dette elementet av levd liv og uvøren sjelfullhet, og det var rørende å følge henne.


Det har ligget i kortene hele veien at Adam Douglas skal vinne; han har da også vært meget profesjonell og trygg i de fleste sjangre. Det var dog en pine å høre ham maltraktere Michael Jacksons «Don’t Stop ’Til You Get Enough» sist. Det lød som han hadde en abbor i halsen, og var nærmere CeeLo Green enn MJ. Men moren min forteller at han har vært musikklærer på Hadeland.

Da står vi igjen med Didrik Solli-Tangen. Han var jo en skikkelig nevemagnet av en artistpersonlighet tidligere, men har overbevist stort både som vokalist og type og vokst underveis. Jeg heier på ham.(Vilkår)