Jazzrusk og rennende vann

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Broen og Hanne Hukkelberg er også lyden av Norge.

Bro. Det er plass til mange vidunderlige lyder i det organiske roterommet til Broen. Heida Mobeck (øverst), Anja Lauvdal, Lars Ove Fossheim, Hans Hulbækmo og Marianna Sangita. Foto: Maria Gossé/Su Tissue/Bella Union

Broen og Hanne Hukkelberg er også lyden av Norge.

Da Hanne Hukkelberg ble presentert for fullt rundt 2005, var det med språkblomsterkvasten «knitrepop med jazzrusk i lomma». Det var jo en fryktelig irriterende sammensetning av ord, men samtidig også en presis beskrivelse av musikken hennes og av noe av den mest toneangivende norske popmusikken som skulle følge. Det har vært mye knitring og jazzrusk de siste årene, fra artister som ikke nødvendigvis har noe med hverandre å gjøre, men som kan nevnes i samme åndedrag likevel: Emilie Nicolas, Highasakite, Sandra Kolstad, Aurora, Jenny Hval, Broen og mange flere. En lettere avantgardistisk tilnærming til elektroakustisk popmusikk, litt lavpannet karakterisert som «kunstpop med jazzbakgrunn», har vært en gjennomgangstone, og ved siden av tropical house har det vært Norges klareste bidrag til den nordiske sounden.

Popjazz. Hanne Hukkelberg er en foregangskvinne for en av de tydeligste musikalske retningene i Norge dette årtusenet: moderne pop laget i jazzens tegn. Nå er hun tilbake med albumet «Trust». Foto: Trine Hisdal/Propeller

Knirkete gulv

Hukkelberg er denne helgen aktuell med sitt femte album, «Trust». Hun har vært borte noen år, det er så hun kan relanseres som den betydningsfulle storesøsterskikkelsen hun er. Og kvalitetene hun opprinnelig ble kjent for, er i stor grad intakte. Om man søker mot presseskrivet, finner man helt riktig ut at artisten har funnet inspirasjon i «alt fra knirkete gulv til hard techno». Gjenvordigheter knyttet til sosiale omgangsformer online, cybervirkelighet og ny identitetsdannelse er gjennomgangstemaer, med knoklete og varmblodige lyder og tekstlinjer om hverandre. Den kantete elektropopen materialet er kledd i, understreker den tidvise følelsen av fremmedgjorthet.

Fakta: Hanne Hukkelberg

«Trust»

Propeller

Musikkelsker? Les alt om musikk her

Både Emilie Nicolas og Ingrid Helene Håvik fra Highasakite er gjester, i henholdsvis «Embroidery» og «The Whip», uten at man egentlig merker at de er til stede, de har tilsvarende kunstnerisk åndedrett som Hukkelberg. Men hun er i større grad en produsent og musiker selv, lydbildet er innfallsrikt med opptak av mange spesielle lydkilder. I intense «Silverhaired» er vokalen kraftig nedpitchet, og det er en rekke andre samples som bidrar til en eiendommelig stemning. De sterkeste låtene er plassert sist på albumet. SoMe-undersøkelsen «Alone Together» har den mest umiddelbare melodiføringen, men har underlig tette (og ukrediterte) bånd til Olives pop/drum’n’bass-hit «You’re Not Alone» fra slutten av 90-tallet.

Men det sier noe om utbredelsen av Hukkelbergs sound at det føles som en befrielse når hun forlater det i sistelåten «Duper», en rørende hymne kun bestående av prosessert vokal og en bittersøt tekst stilet til et barn som ugjenkallelig en gang skal vokse opp og frigjøre seg, flytte for seg selv, få sitt eget liv og kanskje ikke dukke opp i søndagsmiddagen. Det er en følelse av nærhet og varme i denne sangen som man kan ta seg i å savne i albumets mer utstuderte og kjølige passasjer.

Emojipop

«Utstudert» og «kjølig» er totale fremmedord når det gjelder en annen plate med pop laget av mennesker med jazztilknytning. Det norske albumet jeg har sett frem til med mest forventning denne høsten, er det unike popbandet Broens andre album «I Heart Art». Det er ikke skrekkelig mye knitring, men desto mer jazzrusk, og svært mye annet, i deres demokratisk anlagte musikk, full av positivitet, farger og liv. Den avvæpnende tittelen er meget betegnende og beskrivende for de boblende stemningsfeltene på albumet: musikk full av emojis. Bandet er en slags videreføring av det lovende bandet Your Headlights Are On, som utga ett album med Ingrid Helene Håvik på vokal før hun satset alt på Highasakite. Men alt ble svært mye mer interessant og sjelfullt da musikerne dannet Broen med egenrådige Marianna Sangita Angeletaki Røe som vokalist/snakker og meget levende frontfigur. Det ganske uferdige førstealbumet «Yoga» kom i 2015 og bar først og fremst bud om store ting.

Fakta: Broen

«I Heart Art»

Su Tissue/Bella Union

Det er mye oppstuss rundt bandet nå, og platen utgis av engelske Bella Union, drevet av Simon Raymonde fra Cocteau Twins, med store artister som Father John Misty, Van Dyke Parks og Susanne Sundfør i sin meget interessante artistportefølje. Den innledes av lyden av vann, og ideer om naturen og menneskenaturen renner gjennom platens åtte spor. Også denne platen kan kalles noe ujevn låtmessig, men for å parafrasere John Peel: Livet er ujevnt.

Steinsopp

«Time» er den norske låten jeg har hørt oftest frivillig i 2017, den er totalt nydelig med en melodi og tekst til å bli mo i knærne av og et bassriff som aldri kommer til å forlate kroppen. Til overmål ble den samme grunnkomposisjonen benyttet i tittelkuttet fra det alternative storbandet Skadedyrs fantastiske album av fjoråret, «Culturen». Musikerne i Broen er nemlig svært aktive på flere hold, høyt og lavt i norsk musikk for tiden – de bidrar til stor lykkefølelse med alt de foretar seg. Hadde jeg fått en femmer hver gang jeg hadde skrevet om et av prosjektene deres de siste par årene, ville jeg hatt råd til to store hvite pizzaer med steinsopp. Kanskje med duoen Skrap ruvende øverst, bestående av Heida Karine Mobeck på tuba/elektronikk og Anja Lauvdal på synth.

«Time» er den norske låten jeg har hørt oftest frivillig i 2017, den er totalt nydelig med en melodi og tekst til å bli mo i knærne av

Høyt og lavt. Om det er ett band man kan sitte fast i heisen med … Broens nye plate er innspilt live i studio og er full av ideer og stemninger. Fra venstre: Hans Hulbækmo, Heida Mobeck, Lars Ove Fossheim, Marianna Sangita, Anja Lauvdal. Foto: Maria Gossé/Su Tissue/Bella Union

Det kan ikke sies for ofte hvilke vidunderlige lyder disse to klarer å skape sammen. Lars Ove Fossheim på skarp telecaster er likevel nøkkelen til Broens betydelige driv, måten han klimprer løs på gitaren løftes ytterligere av den begavede trommeslageren Hans Hulbækmo, som har en rytmisk forståelse som ellers savnes i moderne psykedelisk verdenspop som dette. Hør på fabelaktige «Black Line» og dens intrikate figur, før alt løses opp i post-millenial Todd Rundgren-ekstase i refrenget. Singelen «You (Detective)» innehar også dette totalt hypnotiske og enestående groovet. Det har aldri vært mer givende å følge norsk musikk enn nå. Disse fem musikerne skal ha mye av æren for det.(Vilkår)