En sunn neve jord. Muld – eller matjord – er det desidert største universet av liv på planeten, og en neve kan ideelt inneholde en trillion organismer, forteller professor Dag Jørund Lønning.

Matjord kan bremse klimakrisen

Tekst
Foto
Sirevåg

Det handler bare om å dyrke den riktig, mener professor Dag Jørund Lønning, som har skrevet «Jordboka».

– Vi har radikalt misforstått hva jord er. Når vi planlegger jordvern i Norge, verner vi arealet, ikke livet i mulden. Vi har regler for hvor tunge maskiner som har lov til å kjøre på asfalt, men ikke for muld, sier forfatter Dag Jørund Lønning, professor ved Høgskolen for landbruk og bygdeutvikling på Bryne.

På telefon forteller han om sin nye bok «Jordboka». Mulden er ifølge Lønning det desidert største universet av liv på planeten. Han mener at tunge maskiner er matjordens fiende nummer én – de ødelegger struktur som muldens mikroorganismer bruker år på bygge opp igjen. I tillegg etterlater de matjorden naken og sårbar for vær og vind. Ikke engang økologiske bønder har fått med seg dette poenget – mange av dem pløyer oftere enn konvensjonelle jordbrukere.

Jordgubben. Dag Jørund Lønning vil at vi skal forstå mer av det yrende livet i sunn matjord. Derfor har professoren skrevet «Jordboka». I sin egen kjøkkenhage eksperimenterer han med jordforbedring og produktivitet.

Fakta: Dag Jørund Lønning

Alder: 50 år.

Bakgrunn: Antropolog. Knyttet til Europakommisjonen som ekspert på landbruk, bygdeutvikling, entreprenørskap og kulturarv.

Yrke: Professor i nyskapning og rektor for bygdeutvikling ved Høgskolen for landbruk og bygdeutvikling.

Aktuell: Har skrevet «Jordboka», om å fange karbon og bedre klimaet ved å bygge opp ødelagt matjord.

Matjord til støv

Mikroorganismene i jorden er det som skaper gode vekstforhold for matplantene, men også det som holder på karbon og kan begrense flom og vannskader ved klimaskapt uvær.

– En ny, grønn revolusjon vil spille på lag med det vanvittige livet i jorden. Vi har behandlet muld som død materie. Men muld er inntil 80 prosent liv. Nå er 40 prosent av menneskers matjord utarmet. Mulden er blitt til mineraler, sand og støv. Det skjer over store deler av verden, sier professoren.

Mener Norge må bli 50 prosent selvforsynt: – Ingenting i veien med fersk fisk og potet

Han viser til at produktiviteten i den industrielle matproduksjonen er på rask vei ned. Samtidig mister jorden karbon, som går opp i atmosfæren som CO2.

– Vi må få karbonet tilbake til matjorden.

– Det som er vår fiende i luften, er vår venn i jorden?

– Helt riktig. Det planlegges kunstige fjellhaller for å lagre karbon. Men får vi den i jorden, er den med på å øke matproduksjonen. Og jo mer karbon, jo mer protein er det i grønnsakene. Det er vinn-vinn hele veien, sier Lønning.

For karbon er naturens byggesteiner og grunnleggende for livet på kloden. I boken forklarer Dag Jørund Lønning hvordan skog og gress trekker til seg enorme mengder karbondioksid, CO2, fra luften. Gjennom fotosyntesen blir gassen til organisk karbon i plantene. Vegetasjonen fører karbonet gjennom røttene til mulden, der det blir mat for mikroorganismer og sopparter. Plantene får nitrogen, fosfor og annen næring tilbake.

– Død jord mister evnen til å holde på lagret karbon og til å lagre karbon som kommer gjennom plantene, sier Lønning.

Kjøkkenhageforskning

Han ser for seg en ny, grønn revolusjon som vil kunne gi nok mat til alle mennesker, mindre CO2 i atmosfæren og gjøre matjorden bedre rustet mot ekstremvær. Både gjennom egen praksis og forskning har han gått dypt i temaet matjord. I kjøkkenhagen på Jæren har han aldri hatt så stor avling som i år, til tross for alt regnet jærbøndene har klaget over denne sesongen. Lønning har jobbet aktivt for å forbedre jorden. En sunn neve jord kan ideelt sett inneholde en trillion organismer.

8000 dekar nedbygges årlig: Diagnose: jordblindhet

– Det finnes en gruppe bakterier som har til oppgave å frakte bort vann fra planterøttene ved flom, mens andre grupper frakter vann inn ved tørke. Jeg skriver om en bonde som hadde jord som var helt nedkjørt. Han la om driften, og etter ti år tar jorden hans opp åtte tommer vann i timen.

Naturens systemer

Den opprinnelig grønne revolusjonen, altså det moderne industrilandbruket med store maskiner, kunstgjødsel, sprøyting og monokulturer, hadde som mål å fø store antall mennesker økonomisk og effektivt. Lønning kaller det en svart revolusjon, fordi den var så avhengig av fossile ressurser – kunstgjødsel og drivstoff.

– Hvorfor vokser det i det hele tatt noe i naturen? filosoferer Lønning og svarer selv:

– Den har sine egne systemer. Det gjelder å invitere så mye natur som mulig i åkeren.

– Du mener ugress?

– Hva er ugress i naturen? Jo, det grønne som vokser oppå. Vi mennesker har en hang til naken, svart jord. Men det finnes egentlig ikke i naturen, så den responderer med ugress. I stedet kan vi ha andre nytteplanter mellom plantene, sier Lønning.

Med denne metoden blir lukingen redusert til et minimum.

Små felter i hagen brukes til eksperimentering av jordutvikling. Lønning sår nyttevekster for å tilføre næring i jorden. Når våren kommer legger han kompost oppå og kan plante det han vil. Her skal det vokse tulipaner.

Høstkål omgitt av belgvekster, grønnkål, vinterkål, kålrabi og selleri. Grøngjødslingsfrø sås mellom plantene, slik at ingen deler av jorden ligger naken. Busker og trær i umiddelbar nærhet til kjøkkenhagen lokker på fuglene, som igjen holder insekter og skadedyr borte. – Det handler om å lokke på naturen, ikke avgrense og stenge, sier Lønning.

For at vi skal lykkes med naturlig karbonfangst i stor skala, sier Lønning at ikke bare landbruket må legge om, men at vi også bør gjøre små endringer i våre egne hager.

– Ta plener i England. Urbane plener kunne stått for 10–15 prosent av utslippsreduksjonen England har forpliktet seg til.

Slik får du hagen til å strutte: God plantejord

Hvis den engelske hageentusiasten hadde latt gresset vokse seg litt høyere enn i dag, samtidig med at hun lot klippet ligge igjen på plenen, kunne hun bidratt til forbløffende karbonfangst. Gressets røtter ville vokst dypere og ført mer karbon tilbake til mulden. Dette er en miniversjon av såkalt regenerativt landbruk, som forfatteren mener er løsningen på mange av klodejordens problemer. Andre eksempler på at mange bekker små blir en stor å, er urbane parsellhager, som er på sterk fremmarsj.

Slo i bedet

Professoren vokste opp på gård på Stord med søsken og foreldre som skjønte dette med jord. Når guttene hadde vært ute og fisket, måtte de begrave fiskesloet i blomsterbed og åker. En gang bestemte unge Dag Jørund seg for å sjekke hva som skjedde med fiskerestene, og gravde der han hadde lagt en god porsjon fiskerester for en tid siden. Alt han fant, var noen fiskeben. Han fikk observert kompostering i praksis.

Det er likevel et stykke fra fiskeslo i blomsterbedet til nok mat til alle på kloden. Lønning mener det lar seg gjøre ved å kombinere ny teknologi med kunnskap om natur. Han ser for seg en fremtid i landbruket der mennesket spiller på lag med mulden. Han mener mindre landbruksenheter og korte verdikjeder er viktig. Professorens statistikk forteller at det meste vi spiser i verden, allerede produseres av småbruk.

Blomsterløken satte han i år, og den skulle egentlig først ha blomstret neste år, men den krokuslignende planten ville bare opp og vise seg. – Det må jo bety at den har hatt gode vilkår, konstaterer Lønning.

– I dag utgjør storskalabrukene 70 prosent av arealet for matproduksjon, men produserer 30 prosent av maten. Det betyr at småbrukene har 30 prosent av arealet og produserer 70 prosent.

– Men vi må vel likevel ha løsninger for storproduksjon. Hvordan skal man klare det, uten å pløye?

– Ved Land Institute i Kansas har man utviklet en plante som heter kernza, et mangeårig hvetegress. Den har røtter flere meter ned i jorden som produserer næring. Den krever ikke gjødsling og pløying. Per i dag gir kernza 40 prosent av avlingen som industrihvete gir. Land Institutes mål er at flerårige planter gradvis skal erstatte ettårige. Så den revolusjonen er på gang, sier Lønning.

Kernza er fortsatt på forsøksstadiet og produseres foreløpig ikke kommersielt, men testes ut i stadig større skala. Lignende forsøk drives med nye oljevekster og ris. Lønning innser at den revolusjonen han ser for seg, utfordrer sterke økonomiske interesser og at det kommer til å bli en kamp om hvordan matjorden skal drives.

– Her spiller forbrukeren en viktig rolle. Det gjelder å presentere kunnskap på en annen måte. Vanlige mennesker tenker at «dette kan jeg ikke gjøre noe med». Å snu akkurat det, er det aller viktigste.(Vilkår)