I kirken. Bugge Wesseltoft ved Steinway-flygelet i Lofotkatedralen, der hans seneste album «Everybody Loves Angels» er innspilt. Albumets minimalistiske improvisasjoner over kjente salmer og popsanger viser en Wesseltoft som nærmer seg naturen og indre fred – noe vel stadig flere ønsker. Foto: Asle Karstad

Få vekk alt det bråket!

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Bugge Wesseltofts vinterpianoplate er en av jazzens mestselgende. Nå kommer han med flere støydempende kjærtegn i en urolig samtid.

Tenk etter. Hva er det som plager deg mest for tiden? Fascismens tilsynelatende tilbakekomst, bortfallet av parkeringsplasser, klodens kokepunkt, skattenivået, tabellen i Premier League? Vi har alle vårt. Noe mange av oss likevel kan enes om, er problemet med støy. I hvert fall de voksne. En uønsket medgift til det moderne, trådløse vekstsamfunnet er en betydelig støyplage. Det hamres, skjæres, skyfles, trykkes, skvises og piper overalt, til enhver tid. Det presser mot tinningen, det blir vanskelig å samle tankene. Man ser det i avisene og overalt i de sosiale mediene: Det er støtteaksjoner mot støy i nabolaget, det klages over håndverkere som pusser opp naboleiligheten eller den forrykte helvetesklangen av trikkesporoppretting som gjerne trer i kraft rundt midnatt når andre mennesker går til sengs. Den indre og ytre duren av våre påloggede liv, og den reelle fremtidsangsten, gjør at vi søker stillhet og søvn som var det den ypperste luksus på jord.

Det er i dette audielle klimaet at mellomgenerasjonens store jazzpianist Bugge Wesseltoft lanserer sin nye soloplate «Everybody Loves Angels», en plate der han og flygelet nærmest beføler stillheten mellom tonene. Visse fastleger kunne tenkes å ville skrive den ut på resept.

Fakta: Bugge Wesseltoft

«Everybody Loves Angels»

ACT Records/Musikkoperatørene

Den indre og ytre duren av våre påloggede liv, og den reelle fremtidsangsten, gjør at vi søker stillhet og søvn som var det den ypperste luksus på jord

Hytting med neven

Mine egne støyoppheng går på barnas maksvolum-titting på «Dude Perfect», eller denne månedens populære youtuber skingrende ut av en telefon på maks volum, eller de mange på kaffebar som ikke nøler med å facetime kontaktene sine eller vise «artige» filmsnutter til sine kafévenninner, eller sommerens forferdelige tendens med at annenhver teppeelsker eller linevandrer har en liten trådløs kubbehøyttaler med seg ut i parken. Totalt uironisk hytting med neven fra undertegnede gir liten effekt.

En varhet for andres støy er selvfølgelig ikke noe nytt. Det var minst like irriterende på begynnelsen av forrige århundre. I alle fall for noen. Den nylig utkomne boken «Letters To His Neighbor», der Lydia Davis har oversatt forfatter Marcel Prousts brevkorrespondanse til sin parisiske nabo gjennom en årrekke, åpenbarer et menneske så ømfintlig for naboenes lyder at han bare så vidt klarer å beholde sin perfide høflighet i sine små, velkomponerte bønner i brevs form om fred neste morgen. Småbarns føtter, malernes glade sang, banking av tepper, sleping over gulvene – alt dette gnog på Marcels psyke så han knapt kom seg ut av sengen. Men litt lett pianomusikk kunne sikkert hjelpe. Selv hadde han et flygel på værelset, og de gangene han var i form til det, tilkalte han mestere til å spille på det for ham, gjerne midt på natten. Naboens svarbrev er dessverre gått tapt.

Foto: Asle Karstad

Snø på tangentene

«Everybody Loves Angels» er en slags oppfølger til det som er Wesseltofts, og norsk jazz’, største salgssuksess i moderne tid, den i utgangspunktet noe unnselige «It’s Snowing On My Piano», som ble utgitt for 20 år siden og som har solgt 125.000 fysiske eksemplarer og blitt strømmet millioner av ganger siden. Han har selv uttalt at han ikke er særlig glad i julen, snarere tvert imot, men det var noe med vintertonene og måten han improviserer frem snøen blant ukjente tangenter og velkjente sangskatter som har resonnert dypt hos publikum. Jeg er ikke noe bedre selv, den er en selvfølge i julestuen, alternerende med Sondre Bratlands evigmørke klassiker «Rosa frå Betlehem». Selvfølgelig avspilt fra original-cd, noe annet ville være et overgrep mot Tradisjonen.

Det tyske storselskapet ACT, hvis sjef Siggi Loch nylig fikk Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid for norsk musikk, har mast på en oppfølger siden. Engelen som pryder omslaget, sender umiddelbart tankene til en tysk jul, og man havner i en tilsvarende ro som med snøplaten, men materialet Wesseltoft tar for seg, er i utgangspunktet noe ganske annet. Det er ingen juleplate og tilhører absolutt årstiden den blir lansert. Det er en og annen salme som får den minimalistiske behandlingen, men han lener seg tyngre mot pop og rock denne gang. Alt med en eller annen tilknytning til engler og deres aura. Engler har som kjent fått veldig mye dårlig omtale etter at kongehuset tok kontakt med dem, nå skal Wesseltoft ta englene tilbake.

Chill Spa

Det som er merkelig med Wesseltoft, er at han ikke alltid er god å høre på. Han er en strålende pianist, men alltid på vei videre, ivrig etter å prøve noe nytt. En naturlig konsekvens av dette er at alt ikke blir like interessant. Men til forskjell fra mange andre, gidder han i hvert fall å prøve. Han forbindes stadig med eksperimentene han gjorde med moderne elektronisk dansemusikk på 90-tallet, der hans New Conception of Jazz skapte internasjonal furore. En helt annen versjon av det bandet spiller fortsatt rundt, og låter selvfølgelig helt annerledes. Men det er altså som romantisk minimalist flest folk og folk flest kjenner ham.

Englelåtene han har valgt her, og som han sveiper innom som etter innfallsmetoden, finner man både i hummerteinen og i kanariburet. Jimi Hendrix’ nydelige «Angel» er selvskreven, «Angie» av Rolling Stones kanskje litt mindre, mens det nok er flere som vil reagere med undrende avsky når plutselig «Morning Has Broken» av Cat Stevens og «Locked Out of Heaven» av Bruno Mars dukker opp blant de kontemplerende tonene. Det er jo vakre låter alle sammen, men det velkjente ved dem gjør at man rykkes ut av meditasjonen og tilbake til virkeligheten. Det tenderer mot kitsch av og til og vil antagelig røske hardt i hjerterøttene til de store masser som har gjort «Peaceful Piano Music» til en av de mest velbrukte spillelistene hos Spotify – et soundtrack til det som i fjor ble kalt mindfulness, en slags kapitalismens fasteuke, en ørets og sjelens spabehandling, en tarmenes fløyelsdusj. Chill Spa, som et etablissement i mitt nabolag kaller seg. Jazz er det ikke. Men selv når Wesseltoft klimprer seg gjennom «Let It Be» helt mot slutten av platen, hører man hans storhet som pianist og hans følsomme musikkforståelse. Han evner å ha flere tanker i hodet på samme tid og fungerer som en støyavleder.(Vilkår)