Verdensrommets endestasjon

Tekst

Vil du få varsel hver gang Lone Lohne publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
Bajkonur

På rombasen Bajkonur jager lokalbefolkningen raketter med Lada, mens astronauter urinerer på busshjul. Fotograf Andrew McConnell har dokumentert nostalgien der to verdener møtes.

Forsterkede sanser. Italienske Samantha Cristoforetti lukter på en løkblomst etter landing. Mange astronauter forteller om forsterket luktesans etter et lengre opphold i verdensrommet.

På rombasen Bajkonur jager lokalbefolkningen raketter med Lada, mens astronauter urinerer på busshjul. Fotograf Andrew McConnell har dokumentert nostalgien der to verdener møtes.

Verdens største og eldste rakettoppskytingsbase måler 90 kilometer øst til vest, 85 kilometer nord til sør. Den irske fotografen Andrew McConnell beskriver det som et endeløst steppelandskap, «et stort ingenting». Her landet astronauten som har tilbrakt lengst tid i verdensrommet – hele tre år – og her ligger minnestedet for astronautene fra den russiske oppskytingen av «Sojus 11» i 1971, som alle tre døde i verdensrommet. Basen ble opprinnelig bygget som et sovjetisk romsenter og er nå under russisk kontroll, selv om den ligger i Kasakhstan. 14. juli i år ble Norges tredje og fjerde nasjonale satellitt, «Norsat-1» og «Norsat-2», skutt opp fra Bajkonur, begge med oppdraget å overvåke skipstrafikk.

Foruten å observere rakettene som lander hver tredje måned, har McConnell engasjert seg i menneskene som gjennom tiår har levd side om side med basen. De er bønder, gjetere og jegere og bor spredt utover steppelandskapet. Iblant går landingene ubemerket hen hos lokalbefolkningen, men som regel er det en stor begivenhet.

– Noen ganger kjører de rundt i Ladaen sin og følger etter raketten, forteller McConnell.

Kontrastfylt jorde. Et par høster poteter i samme steppelandskap som knytter Jorden til verdensrommet.