Nakken går. Ellen Andrea Wang Trio – tre mennesker som lager et fyldig lydbilde. Fra venstre: Andreas Ulvo (piano, synth), Ellen Andrea Wang (bass, vokal) og Erland Dahlen (slagverk). Foto: Andreas Ulvo/Jazzland

Hits for voksne mennesker

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Ellen Andrea Wang utvider handlingsrommet for norsk jazz.

I de hundreogførti artiklene om møtet mellom jazz og pop i Norge de senere årene, har det vært vanskelig å unngå navnet Ellen Andrea Wang. Bassisten og sangeren er en av de fremste eksponentene for en usedvanlig fruktbar og allsidig generasjon musikere med utspring i jazzen, men med en vid musikalsk horisont og evne og vilje til å nå ut forbi egne miljøer vi ikke har sett maken til på en stund. Selv er hun grundig lei av å måtte svare for dette, det er jo bare musikk, og merkelapper er ikke like essensielt lenger, mener hun. Jazzen har dessuten alltid vært under svampaktig utvikling, og har man for aktverdig holdning til historien og tradisjonen, blir det ikke mye futt igjen i musikken uansett.

På sitt nye album «Blank Out», hennes andre under eget navn, utvikler hun sin sound videre. Den noe spinkle, men pene soulpop-vokalen er blitt rikere og fyldigere, og den gutsy tonen hun får frem i samarbeid med kontrabassen sin, er hun ganske alene om. Det vil aldri slutte å forundre og glede meg at gode musikere finner sin egen tone på instrumenter der alle burde kunne ha like begrensninger og forutsetninger. Det er liksom det samme oppsettet med strenger, hals og kasse, likevel klarer man lage lyder som ingen andre bare ved hjelp av fingertupper, stil og personlighet. Man får tilbake troen på livet av sånt.

Fakta: Ellen Andrea Wang

«Blank Out»

Jazzland

Det er liksom det samme oppsettet med strenger, hals og kasse, likevel klarer man lage lyder som ingen andre bare ved hjelp av fingertupper, stil og personlighet. Man får tilbake troen på livet av sånt

Ung veteran

Wang, som opprinnelig kommer fra en musikalsk familie fra Søndre Land i Oppland, har rukket å være med på mye stort og moro allerede, selv om det fortsatt er et inntrykk av at hun bare er i begynnelsen av en lang og god karriere som musiker. Som kjempeung spilte hun i faren Øystein «Pastor» Wangs band, og slo senere gjennom som bassist i Dag Arnesens «Norwegian Songs»-band, og ikke minst med hennes eget jazzband, Pixel, som har et instant gjenkjennelig uttrykk, der Wang også synger.

Pixel er for øvrig også et av få norske jazzband som gir rom for å bruke snekkerbukser og blekrosa benklær på bandbilder, og sender med det et ikke uviktig signal som også reflekterer den lekne musikken de lager. Wang har også vært involvert i bandene til internasjonale jazzstorheter som Manu Katché og Marilyn Mazur, men også leflet med rock og prog i band som SynKoke og The Opium Cartel. Og hun kommer til å bli en stor attraksjon med trioen Gurls, sammen med saksofonist Hanna Paulsberg og soulvokalist Rohey Raalah, skal vi dømme etter de ekstatiske reaksjonene på bandets første Oslo-konsert nylig. «Dette er ekte musikk!» utropte et typisk sølvskjegget jazzpampansikt gledestrålende på vei ut av konsertlokalet.

Sofistikert

Det er vanskelig å kalle noe et hovedprosjekt når man er musiker, det viktigste er vel det man til enhver tid holder på med, men Wang har altså valgt å vie sitt navn til musikken hun lager med akkurat denne trioen. Debuten «Diving» var svært sofistikert, i en kombinasjon av flotte fusion-popmelodier, atmosfæriske instrumentaler (deriblant «Fjord Ferry», den fineste hyllesten til Oppland-topografien siden Vazelinas glansdager), og noe mer innviklede komposisjoner. Det er kun to musikere i tillegg til Wang, Andreas Ulvo på tangenter og Erland Dahlen på trommer og slikt, men det låter likevel meget fyldig, og desto mer brandy og petit fours-aktig på oppfølgeren «Blank Out», som etter sigende er skrevet og innspilt på kort tid. Akkurat det merkes ikke nødvendigvis av lytteren, men det er noe umiddelbart og kompakt ved albumopplevelsen. Nesten for kompakt?

Anmeldelse av «A Change of Heart»: Avansert og spunky godbit

Utvikler seg. Ellen Andrea Wang er involvert i mange forskjellige jazzprosjekter. Under eget navn fremfører hun sjelfull fusionpop i intrikate taktarter. Foto: Solveig Wang/Jazzland

Platen kan deles i to hoveddeler: bassfigurdrevne, funky låter med et visst element av humør og en klar tekstidé, og mer ettertenksomme, sjelfulle låter om tosomhet, følelser og spørsmål om åndelige verdier. I denne omgang er det de sistnevnte type låter som gir størst utslag på gåsehudarmen, og da tenker jeg spesielt på tre låter. Førstesingelen «A Change of Heart» ble lansert før sommeren, og er en av årets sterkeste norske låter, dyp fusionpop med nydelig vokal og tekst og melodi, og et totalt uimotståelig coda man ønsker at aldri skal ta slutt.

Det er mulig det har noe med slukkingen av fm-båndet eller en generell nedmontering av den norske modellen, for det er noe tilnærmet en skandale at denne ikke er mer kjent i voksne radiolytteres ører. Voksne mennesker trenger også sine gode hits! Dette er jo musikk det er usedvanlig lett å like. Påfølgende «Heaven» er muligens noe mer anonym, men driver frem mot sine ubesvarte spørsmål med frapperende vispekomp, bedårende melodiføring og en fin, kort solo fra Ulvo: «Heaven – abstraction or a place among the clouds?» Det er en undrende gospel-følelse her og der på platen, altså veldig lite jublende lovsang, men rom for tvil og håp. Det gjelder også den skarpe og funky «Feelings», der Ulvo slår seg løs med noe herlig «Around the world in a day»-aktig, småsært tangentarbeid, og Wangs bass vikler seg inn i Dahlens poengterte rytmefigurer på strålende vis. Nakken går, som det heter.

Friskfyraktig

Nå er dessverre disse tre låtene langt mer virkningsfulle enn resten, på en spilletidsmessig temmelig slank albumutgivelse. Resten av låtene er mer drevet av ideer enn av låtskriving med hjerte, og selv om dette også låter godt og spennende, blir det en tanke for anmassende i sammenhengen. Wang har her samarbeidet med den meritterte og strålende låtskriveren og tekstforfatteren Martin Hagfors, som har skrevet nesten alle tekstene alene. Det er ikke første gang denne eksilamerikaneren har trådt hjelpende til for norske artister, men i låtene «Peace Prize», «Bad Blood» og «Electric» blir møtet av fikse tekster og bassdrevne folkehøyskoleaktige funklåter en smule for friskfyraktig. Når det er sagt, vil de sikkert bli populære live, og fungerer som en god kontrast til de tidligere nevnte høydepunktene.

Susanne Sundførs nyeste album: Salmer ved sivilisasjonens slutt

Det avsluttes på vakkert, instrumentalt vis med «Accord de Paris», der Wangs tone viser seg i all sin prakt, og Dahlens kjettingperkusjon blir dratt langs studiogulvet, og det kunne sikkert vært plass til flere slike blokker på albumet. Ellen Andrea Wang har uansett funnet to gode medmusikanter i et band man bør håpe å kunne få følge lenge.(Vilkår)