Hvis fjell kunne synge – Terje Rypdal fyller 70

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Superstjerne i 70. Terje Rypdal ville fremad i alle retninger, og kom dit også. Inkludert symfoniskriving. Foto: John Kelman/ECM Records

Terje Rypdals elektriske lyder er en sentral del av den norske kulturarven.

Tidligere denne uken var det 70 år siden Terje Rypdal ble født. Han er en av moderne norsk musikks definitivt viktigste skikkelser, med et rikt og særegent virke og en personlig sound som har gitt ham en enorm status internasjonalt. Selvfølgelig også her hjemme, der han har vært en tilbaketrukket superstjerne helt siden tiden som gitarhelt i beatbandet The Vanguards på midten av sekstitallet, via psykedeliaforsøk med The Dream, som student av George Russell og en del av Jan Garbareks 100 prosent fantastiske, tidlige band, som skingrende soloartist på ECM, som heavygitarist og som samtidsmusikk-komponist. Med mer. Med mye mer. Han har en meget distinkt og umiddelbart gjenkjennelig, blødende tone i Stratocasteren sin, men den er blitt benyttet i så mange forskjellige settinger at Rypdals musikk er vanskelig å fange i en kort beskrivelse. Selv holder han en armlengdes avstand til alle forsøk på feiring og oppmerksomhet denne uken, men han gjør i alle fall det viktigste: opptrer på scenen. Han spiller med sitt nye band Conspiracy på Nasjonal Jazzscene i Oslo på lørdag, med spillekamerater som Pål Thowsen på trommer, Ståle Storløkken på tangenter og Nikolai Eilertsen på bass. På konserten dagen før er bassisten byttet ut med den danske trompetisten Palle Mikkelborg, som han har gjort så mange fruktbare samarbeid med tidligere. De rekker uansett bare innom en brøkdel av Rypdals oeuvre i løpet av de to konsertene.

Om miksebordet Audient SP8048: Fra Abbey Road til Lille Sal

Lykkes. Hyllestplater pleier være en ganske blandet rosebukett, men «Sky Music» føles fokusert og godt løst. Foto: Rune Grammofon

Sky Music

Det gjør sannelig heller ikke gjengen som står bak den omfattende hyllestplaten «Sky Music», som samtidig blir utgitt av Rune Grammofon. Hyllestplater pleier være en ganske blandet rosebukett, men her føles det fokusert, og godt løst. Det er det amerikanske kultgitaristen Henry Kaiser som står bak – for gitarister er «Ryp» en mytisk helteskikkelse. Det er et meget heftig norsk basisband på de fleste av låtene: Gard Nilssen på trommer, Ingebrigt Håker Flaten på bass og Storløkken på grove tangenter. Det trengs et lass av gitarister for å fullbyrde letingen etter Rypdals tone, og blant dem finner vi folk som Hedvig Mollestad, Reine Fiske fra Dungen, Snah fra Motorpsycho og Even Helte Hermansen fra Bushman’s Revenge. I tillegg til disse, som øyensynlig fikk Halden-studioet Athletic Sound til å koke og ryke mer enn papirfabrikken i dens glansdager, er det gitt bidrag fra noen av gitarens aller mest sublime utøvere i dag, så som Bill Frisell, Jim O’Rourke og Nels Cline fra Wilco. Og det er faktisk deres bidrag som skinner sterkest, for her dempes den ytre intensiteten til fordel for en rik indre ulming. Frisell har sin egen unike og umiddelbare tone, som kommer rolig og enslig-svevende inn over lytteren i åpningssporet «Ørnen», som opprinnelig var å finne på albumet «Chaser» fra 1985. Det rocka triosounden fra den platen med Bjørn Kjellemyr på bass, Audun Kleive på svære trommer og de påfølgende med The Chasers, har i nyere tid for øvrig vært til stor inspirasjon for meget tidstypiske norske fullkoktrioer som nettopp Bushman’s Revenge, Hedvig Mollestad Trio og Elephant9, selv om flere i jazzen nok rynket litt på nesen den gang da. Men Frisell holder det nede og personlig og understreker Kaisers uttalelse som at Rypdal er den type gitarhelt som ikke innbyr til kopiering, men at han inspirerer unge gitarister til å ville høres ut som seg selv.

Fakta: Terje Rypdal

«Bleak House»

Round 2

Fakta: Diverse artister

«Sky Music: A tribute to Terje Rypdal»

Rune Grammofon

Fremad i alle retninger

Låtene med det norske bandet låter fantastisk fett og groovy, nesten så det ikke er til å tro, men det blir altså ekstra nydelig når det roes ned og utforskes på eiendommelig vis, som i «Avskjed» (fra det underkjente og unike albumet med Mikkelborg og trommegeniet Jon Christensen fra 1980), «Descendre» med David Torn alene, tolkningen av «What Comes After» med Cline og cellisten Erik Friedlander eller mektige «Sunrise», der Halden-bandets innspilling blir beriket med alle mulige instrumenter lagt på av Jim O’Rourke i hans Japan-eksil.

Nettopp eksperimentering har vært et nøkkelord i Rypdals karriere, han kom fra rocken, men så lyset i hver ende mot slutten av sekstitallet med Jimi Hendrix, Karlheinz Stockhausen og George Russells revolusjonerende tanker, strategier og musikalske frempek. Rypdal ville fremad i alle retninger, og kom dit også. Inkludert symfoniskriving. En kort avisartikkel yter ham ikke respekt, det er i det hele tatt en skandale at det ikke finnes noen stor bok om denne essensielle skikkelsen i norsk musikk. Kunstnere fra hans generasjon lever ikke evig, det erfarte vi med bortgangen av den andre store gitarmesteren John Abercrombie for noen dager siden. Og, siden store deler av Rypdals sentrale produksjon er utgitt på ECM, er mye av musikken hans usynlig for dagens nye musikk-konsumenter som orienterer seg via strømmetjenester. Det er kanskje uetisk å lytte på hele album som ligger på Youtube, men jeg vil absolutt anbefale noen konserter som ligger der, for eksempel en fantastisk opptreden med «Odyssey»-bandet i Molde 1975, en frekk NRK-studiokonsert fra 1978 eller en storslått trio-opptreden med Chaser-bandet på «Sammen for livet»-konserten på det som skulle bli Aker Brygge i 1986.

Det er i det hele tatt en skandale at det ikke finnes noen stor bok om denne essensielle skikkelsen i norsk musikk

Inspirator. Det sies om Terje Rypdal at han er en gitarhelt som ikke innbyr til kopiering, men inspirerer unge gitarister til å ville høres ut som seg selv. Foto: Roberto Masotti/ECM Records

Bleak House

Det er vanskelig å plukke favoritter i Rypdals rike og mangslungne produksjon. I tillegg til de tidligere nevnte, må romantiske «After The Rain» fra 1976 nevnes, der han spiller alle instrumenter selv til noe vokalflarn fra Inger Lise Rypdal. Eller hva med den intense trioplaten «Min Bul» (1970), med Bjørnar Andresen og Espen Rud fra Finnerud-bandet? Originalplaten er blant de dyreste samlerobjektene i Norge. Det er også Rypdals solodebut «Bleak House» fra 1968, som i september reutgis på lp på strålende vis av spesialistselskapet Round 2. Allerede her hører vi mye av det som skal komme i Rypdals karriere. Det er kun 18 Johaug-måneder siden han sluttet i Vanguards, men verden har åpnet seg i mellomtiden. Den tredelte komposisjonen «Winter Serenade» viser en komponist som har tatt til seg ny, avansert lærdom, i det latinfargede åpningskuttet «Dead Man’s Tale» dominerer Christian Reim på brunstig orgel, i sistesporet «A Feeling of Harmony» er vi langt borte i brasilianske farvann, mens tittelkuttet og Wes Montgomery-hyllesten «Wes» er rikt orkestrert jazz med et hint av datidens filmmusikk. Og i kjernen av bandet finner vi altså Garbarek og Christensen, som sammen med Arild Andersen og Ryp fortsatt er De Fire Store i norsk (jazz-)musikk. «Bleak House» ble innspilt på tre dager, men høres ut som et helt liv.

(Vilkår)

Garbarek, Christensen, Andersen og Ryp: De fire store