En forfatter bak klaveret

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Låtskriver. Ville du kjøpt en bruktlåt av denne mannen? Den legendariske låtskriveren og artisten Randy Newman tar temperaturen på den amerikanske tilstand på sitt nye, rike album «Dark Matter». Foto: Pamela Springsteen

Bittersøte samfunnsanalyser, sarkasmer og tidløse kjærlighetssanger fra en mester i faget – Randy Newman er tilbake.

Hører humor og musikk sammen? Frank Zappa spurte, men fikk aldri noe entydig svar. At det ofte byr på problemer å koble de to elementene, er det uansett liten tvil om. Man ønsker gjerne å vite hvor man har artistene, og ønsker å leve seg inn i melodi og budskap uten å være redd for at noe lurer bak eller at det kommer noen ablegøyer som skubber til sanseapparatet underveis. Går det an å le, eller enda verre: le av andre, når man hører og føler et stykke musikk? Det er trøblete.

Samtidig er godt humør en høyt elsket egenskap hos mange artister. Det finnes også dem som behersker å romme litt av alt i sitt kunstneriske uttrykk: inderlighet, beskhet, ironi, romantisme, poesi, sarkasme, teatralske gester og direkte henvendelser. Den dypt respekterte, amerikanske låtskriveren Randy Newman (73) er en av disse. Denne helgen utkommer det strålende nye albumet «Dark Matter», hans første med nytt originalmateriale siden vel så strålende «Harps and Angels» i 2008. Han har på ingen måte holdt seg i ro i mellomtiden, med mye filmmusikk og opptil flere utgivelser der han «covrer» seg selv, alene ved flygelet, men det var et meget passende tidspunkt med nye sanger nå. Og han veksler fortsatt sømløst og frekt mellom harde sarkasmer og bløthjertede strofer.

Fakta: Randy Newman

«Dark Matter»

Reprise/Warner

Går det an å le, eller enda verre: le av andre, når man hører og føler et stykke musikk? Det er trøblete

Osmotisk tilstedeværelse

Det blir kanskje for enkelt og opplagt å skulle se etter Trump på høylys dag, hver gang noen skal ta temperaturen på den amerikanske tilstand. Satiren er uansett hardt utkonkurrert av virkeligheten for tiden. Mange av låtene som er samlet her, er nok skrevet før fjorårets valgkamp og den gnagende muligheten av en Trump i Det hvite hus, men det ligger rundt der i hele albumets følelsesregister uansett. Trump er osmotisk til stede i forståelsesapparatet vårt nå, enten det er berettiget eller ikke.

Newman har uansett alltid sett rundt seg og rynket på nesen av hva han har registrert, også blant «sine egne», men beholdt en viss andel av håp og ikke minst kjærlighet til Amerika og det amerikanske. Og ikke minst evnet å omgjøre det til fruktbare komposisjoner. Ordene fra forrige albums «A Few Words In Defense of Our Country» ble endog trykket på lederplass i New York Times for rundt ti år siden. Det er mulig at det var der hele fake news-begrepet oppsto. Newman lanserte sin nye, råfestlige låt «Putin» hos The Washington Post, og mange av tekstene hans har helt klart et islett av morsom, aldrende papiravisspaltist over seg. Newman evner nok ikke å nå ut til de virkelig store strømmemasser med sitt budskap, den tiden er omme, men han vil gjøre varig inntrykk på dem han treffer. Og slike møter er fortsatt hva musikk handler om, uansett volum.

Warner-bror

Hans gamle venn, Warner-kjempen Lenny Waronker, har hatt oppsyn med prosjektet, og herlige Mitchell Froom har ledet band og produksjon. Det er med andre ord klart for en musikalsk høytidsstund av historisk merke, med vakre pianoballader, revyaktig schmalz, tilløp til boogie woogie og storbandjazz, og ikke minst klassisk amerikansk låtskriverkunst slik den dominerte bilstereoene på 70- og 80-tallet. Holdt sammen av Newmans noe sprukne og uimotståelige stemmebånd. I «Brothers» er vi over i en annen presidentskapsperiode og andre russere, der Robert og John F. sitter i det ovale rom og vurderer den tilkrypende Cuba-krisen, og det åpenbarer seg at presidenten har varme tanker og åpne ører for den cubanske sangerinnen Celia Cruz, med påfølgende temperaturendring i musikken. Flere av låtene inneholder slike sceneskifter.

I tillegg har Newman funnet plass til litt medrivende gospel, i den omfangsrike og teatralske åpningslåten «The Great Debate», der religiøse fundamentalister, vitenskapsmenn og andre møtes til frenetisk rundebordssamtale om viktige saker. Vi havner over i metamusikkens område når det en av debattantene sår tvil om komponist Newmans evner.

Profesjonell låtskriver

Det skal absolutt ikke stå på komposisjonsevnene, men Newman kom sent til ordinær suksess. I begynnelsen av karrieren på 60-tallet var han profesjonell låtskriver for andre, og satt hver dag på kontoret på Metric Music, med oppbrettede skjorteermer og blanke noteark ved pianokrakken og skrivebordspulten og komponerte poplåter på bestilling eller på spec. Det var riktignok et ekstra narrativt bitt i hans låter, som «I Think It’s Going to Rain Today», for å nevne den mest kjente. Den oppsiktsvekkende kvaliteten på låtene hans for andre artister i denne perioden kan for øvrig oppleves på de ypperlige samlingene «On Vine Street» og «Bless You California», utgitt på Ace Records for noen år siden. Veldig mange av låtene dukket også senere opp i egne tolkninger på hans forskjellige soloalbum, men det var først i 1977 han ble en megahit også under eget navn. Det er egentlig merkelig at det ikke er kommet en deluxe 40-årsutgave av albumet «Little Criminals» i år, med blu-ray, dreiebok og en pose chilinøtter vedlagt. Låtene i seg selv er nok, der han tilnærmet seg tidens litt mer polerte LA-sound på ypperlig vis, uten at tyngden i låter som «Baltimore» forsvant. På en annen siden var popsounden kanskje medvirkende til at noen ikke fanget satiren i superhiten «Short People», noe som forsterket seg noen år senere på beske «I Love L.A.», som er blitt misforstått på samme måte som NRK-sporten i sin tid misbrukte «Her kommer vinter’n».

Gledestårer

Selv om hitene og soloalbumene ble færre etter hvert, har han stadfestet sin posisjon som en av de store låtskriverne i sin generasjon. Han har også laget en rekke låter som fryktelig mange, på tvers av generasjoner, har hatt stor glede av, på grunn av hans høyst forståelige overgang til filmmusikkfaget. Han vokste opp blant slike komponister i familien, og både tekst og musikk har alltid hatt det vi kaller filmatiske kvaliteter. De har spesielt gjort stor lykke i forskjellige Disney og Pixar-filmer, som «Monsters. Inc» og «Toy Story.» Og disse universelle kvalitetene finnes i et knippe låter på det nye albumet. Avsluttende «Wandering Boy» er rørende, men hatten av for «She Chose Me» – det er en rett og slett en fantastisk nydelig låt som «alle» kan og bør like, og som skriver seg rett inn i sangboken med de store kjærlighetslåtene. Selv Donald vil kunne måtte tørke vekk en glad tåre til denne.

(Vilkår)