Under følger favorittene til DN Lørdags anmeldere av musikk, bøker og filmer.
Musikk
Anmeldt av: Per A. Risnes jr.:
Jenny Wilson
«Demand the impossible»
Gold Medal Recording/ Sony Music
En av Skandinavias aller beste popkunstnere og hjemmefrontkjempere. Jenny Wilson driver sin kamp med kreativ aggresjon, personlige tekster og kraftfull pop. I motsetning til Knausgård har hun evnen til å begrense seg til fire minutter per låt.
Stein Torleif Bjella
«Heim for å døy»
Oh Yeah!/Sony Music
Bygdebeatpoetens beste album siden solodebuten «Heidersmenn». Denne gangen gnistrer musikken enda mer av undertrykt sinne og rim i skjegget. Dette er en landsens psykothriller om tomhet, modningsangst og egenterapi med gitar.
Ingrid Olava
«Summer House»
Universal Music
Ingrid Olava er nærmest et destillat av sine singer-songwriter-kollegers musikalske eplehager. Årets plate er den beste hun har gitt ut. Bare låten «Fire and Snow» var nok til å skyve ut sterke konkurrenter som Ingrid Håvik og Synne Sanden.
Giovanni Guidi Trio
«City of broken dreams»
ECM
Visst var det stas med både Torun Eriksens og Nikolaisen/Eicks moderne standardlåter. Og Karl Seglem, In The Country og Frøy Aagre ga ut strålende nye album. Men den italienske 28-åringen Giovanni Guidis meditasjonstime av et album har holdt seg gjennom hele dette året. Det er årets pianotrio, intet mindre.
Musikk
Anmeldt av: Audun Vinger:
Julia Holter
«Loud City Song»
Domino/Playground
En av senere års mest besnærende popkunstnere tok et steg inn mot sentrum med denne usedvanlig vakre og assosiasjonsfremkallende platen, som bringer beskrivelsen «filmatisk» tilbake til verdighet. Låtene tematiserer celebritetskultur og storbyen, med dagens LA og Paris i «la belle epoque» som slørete bakteppe.
Disclosure
«Settle»
PMR/Universal
Som spådd ble denne unge britiske klubbmusikkduoens debutplate årets hendelse. Musikken har all den subtilitet, soul og historieforankring som skal til for at voksne klubbgjengere skal respektere den, samtidig som den har resonans langt nedover i generasjonene. Fungerer ypperlig som popmusikk på radio eller smarttelefon.
Jonathan Wilson
«Fanfare»
Bella Union/Indie
Uunnværlig album for den historisk bevisste lytter med et tungt hjerte for dyster vestkystrock. Tidvis låter det som en kommentar til beach boy Dennis Wilsons « Pacific Ocean Blue», med lange dramatiske låter. Gode gjester, blant annet David Crosby på sang og gitar. Og «Cecil Taylor» må være årets låttittel.
Prefab Sprout
«Crimson/Red»
Icebreaker/Indie
Paddy McAloon fra 80-tallsheltene Prefab Sprout har lenge hatt problemer med syn og hørsel, men lager fortsatt verdens vakreste popmusikk. Denne comebackplaten tåler gjentatte spillinger. I møte med Mark Rothkos vibrerende farger er dette musikk som får blinde til å se. I alle fall til å føle at de ser.
Bøker
Anmeldt av: Bjørn Gabrielsen
Agnes Ravatn
«Fugletribunalet»
Samlaget
En fallert programleder tar jobb som hushjelp hos en snodig enstøing. Langsomt nærmer de hverandre. Aha! Klarer hun å redde ham? Eller er han rett og slett for snodig? En tilsynelatende banal historie som fortelles med merkelig absolutt troverdighet, og ender i et storslått smell av erkjennelse og innsikt.
Merethe Lindstrøm
«Arkitekt»
Aschehoug
Sure, mutte nordmenn på reise til middels intetsigende steder som nesten kommuniserer med hverandre. Det kunne vært komplett uutholdelig, men Lindstrøm er en djevel til å skildre hvordan mennesker ender opp med å si urimelige og ekstremt irriterende ting til hverandre.
Nicolai Houm
«De håpefulle»
Tiden
Ambisiøs og storslått roman om tre søsken som møter hvert sitt vendepunkt i livet. Houm fanger sin egen tid og sin generasjons oppheng og ledetråder med nesten perfekt gehør. Boken har vært ufortjent undereksponert i mediene, dette er den type roman de fleste romanlesere vil ha.
Selma Lønning Aarø
«Jeg kommer snart»
Flamme
En gift kvinne tar til slutt konsekvensen av at hun aldri har hatt orgasme og setter av en uke til ingenting annet enn onanering. Manglende fokusering gjør at tankene spinner i alle mulige andre retninger, den forløsende orgasmen virker stadig mer uoppnåelig. En bok om dårlig konsentrasjonsevne mer enn eksplisitt om sex, heldigvis.
Bøker
Anmeldt av: Ola Hegdal:
Antti Tuomainen
«Helbrederen»
Font
En finsk poet drar ut for å lete etter sin kone i et Helsinki på randen av klimasammenbrudd. Forfatter Tuomainen har et godt øre for knapp dialog med oseaner av undertekst. Skal du bare lese én svartsynt finsk klimakatastrofekrim i år, er «Helbrederen» tingen.
Peter Temple
«På den onde dag»
Press
Utsøkt internasjonal thriller fra den australske krimnestoren. En livvakt får tak i en videokassett med et mildest talt sensitivt innhold og må legge på flukt for å holde en mektig og usynlig fiende fra livet. Som leser rives man mellom ønsket om å hurtigspole til slutten for å finne ut hvordan det går, og trangen til å lese sakte for å nyte hver setning.
Belinda Bauer
«Som fortjent»
Cappelen Damm
Belinda Bauer er en Stephen King for den britiske landsbygda. Hun skriver kriminalromaner med mer enn bare en snev av skrekk som består jeg-kunne-ikke-legge-denfra-meg-testen med glans. Denne finalen på hennes Shipcott-trilogi er et mørkt og mesterlig drama, om en ukjent gjerningsmann som angriper samfunnets svakeste punkt: barna.
Asbjørn Hansen
«Menneskejeger – Fra et liv som draps¿ etterforsker i Kripos»
Kurér Forlag
Årets dokukrim er norsk, fra Asbjørn Hansen, en Kripos-veteran med 18 års fartstid. Her gir han fascinerende innblikk i etterforskningen av noen av Norges verste drapssaker, fra Baneheia til Orderud. Et nyttig korrektiv til kriminalfiksjonens fantasiforbrytelser.
Film
Anmeldt av: Øyvor Dalan Vik
«Blå er den varmeste fargen»
«La vie d’Adele – Chapitres 1 et 2», Frankrike 2013
Regi: Abdellatif Kechiche
En film som får andre filmer til å se bleke og stusslige ut. Seksuell tiltrekning og identitet er katalysatoren i en historie om usikkerhet, selvsikkerhet, klassetilhørighet og makt, men med en eksplosiv og altoppslukende forelskelse i sentrum. Fabelaktige rolletolkninger av Adèle Exarchopoulos og Léa Seydoux.
«Den store skjønnheten»
«La grande belezza», Italia 2013
Regi: Paolo Sorrentino
En generøs munnfull filmkunst, sterkt og ublu inspirert av Fellini og Antonioni, men det er ikke 1960-tallets borgerskap som tilintetgjøres av sin egen tomhet i «Den store skjønnheten», det er en halvråtten skravleklasse som praler ubeskjedent med sine egne privilegier. En visuell, romersk fest med ironisk snert i all sin ynkelighet.
«Gravity»
USA 2013
Regi: Alfonso Cuarón
En vakker og annerledes film og den beste fusjonen mellom spenning og spesialeffekter på svært lenge. Verdensrommet er det enorme lerretet som brukes til å tegne bitte små nyanser av menneskelige følelser på, og sjelden har man vært så glad for at tyngdekraften sørger for at bakenden har solid kontakt med kinosetet.
«Spise, sove, dø»
«Äta, sova, dö», Sverige 2012
Regi: Gabriela Pichler
Fortelling fra den moderne glesbygden, der et skånsk industriparadis er i ferd med å avfolkes, nedbemannes og omformes. Endringen personifiseres av den uforglemmelige hovedpersonen Rasa (Nermina Luka¿). Selv om regidebutanten Gabriela Pichler lener seg tung på en europeisk filmtradisjon, handler det helt spesifikt om å ramle ned i sprekken i den nordiske modellen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.