– Gratulerer med HR Norges lederpris. Juryen sier du er «meget synlig og har stor gjennomføringskraft». Hva har du gjennomført som du er mest stolt av?

– Det som synes godt utad er at vi har etablert Unge National, en ordning for publikum mellom 15 og 25 år hvor de selvfølgelig får rimelige billetter, men får også møte skuespillere, høre om forestillinger, komme inn i teateret på en inkluderende måte. Det kan kanskje hjelpe dem til å finne sin egen smak, oppdage hva man liker og ikke. En slags mini-dannelsesreise i teateret for et ungt publikum.

– Har du et lederideal?

– Hvis jeg skal si tre personer, må det være Inger Østensjø, Britt Rugland og Anne Enger. Alle tre har vært eller er min styreleder. De er veldig forskjellige, men på hver sin måte sterke idealer for meg. I tillegg er det i selve teatersjefrollen Ingjerd Egeberg, Ellen Horn og Eirik Stubø. Hvis jeg kan si seks personer.

– Helt i orden. Det var mange kvinner, er det tilfeldig?

– Jeg er veldig heldig. Da jeg begynte på Rogaland Teater hadde Ingjerd Egeberg vært før meg som den første kvinnelige sjefen der. Ellen Horn var den første her på Nationaltheatret. Jeg tror de i større grad er blitt utfordret på nettopp det faktum at de er kvinner enn det jeg er blitt. Jeg er sånn sett takknemlig for at de har gått opp skiløypen for meg. Jeg tror det finnes mange myter om kvinnelige ledere – at man er empatisk og ikke strategisk. Det mener jeg er grunnleggende feil. Det finnes mange sterke mannlige og kvinnelige ledere.

– Hva slags ledertype er du, empatisk eller strategisk?

– Både og, tror jeg. Jeg tror jeg er flink til både å lytte og ta avgjørelser. I dette teateret har de fleste jobbet her lenger enn meg og vet mer enn meg. Så er det opp til meg å lytte til dem og forvalte erfaringen til å bli fremtidsrettet. Da jeg var i Russland, lærte jeg dessuten å bli god til å skille mellom sak og person, mer enn hva som er vanlig i et lite land som Norge. Det er ganske stimulerende å være uenig med noen. Jeg tenker ikke at personen er en tulling av den grunn.

– Hva annet lærte du i Russland?

– At det er gøy å være i et ikke-konsensusdrevet landskap. Og arbeidsmoral. I seg selv er det en kjempeerfaring å innse at «å, ja, det går an å jobbe så mye, ja». Jeg mener ikke at alle skal jobbe seg fordervet, men vi har det ganske godt her i Norge. Det må man ta innover seg noen ganger.

– Hvordan setter du grenser for arbeidet?

– Du spør en som ikke klarer det. Der har jeg alt å lære og ingenting å lære bort. Jeg har ikke lyst til å definere meg selv som en person som bare lever og ånder på jobben, jeg har et liv, en familie, en sønn. Men jeg ville ikke hatt jobben hvis jeg ikke fant stor glede i det. Nationaltheatret er en stor arbeidsplass med mange ansatte. Å sette grenser er vanskelig. Det øver jeg meg på. Jeg gir meg oppgaver som «i år må du ikke være på teateret på nyttårsaften». Som jeg har vært de siste årene.

Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.