Vi lever i coachenes og terapeutenes tidsalder. En populær sannhet blant sjelehjelperne og deres velvoksne kundekrets er at folk i vårt prestasjonssamfunn blir bedømt for hva de gjør, og ikke for hvem de er. Det ligger i kortene at dette ikke er bra. Det er noe kaldt, instrumentelt og ondt ved å verdsette folk ut fra hva de gjør og ikke hvem de er.
Det er ikke noe vanskelig å skjønne hvor dette kommer fra. De som i perioder har vært uten arbeid, eller langtidssykmeldt vet trolig alt om hvordan det er å plutselig bli «ingen» i sosiale sammenhenger.
En venn av meg har drevet med mye forskjellig, og gjerne samtidig. Hun har hatt moro av å gjøre sine private studier i selskapslivet. Hva er responsen fra ukjente folk når hun presenterer seg som skuespiller kontra aerobicinstruktør? Selv om resultatet også sier noe om hvilke kretser hun beveger seg i, er det forutsigbart. «aerobicinstruktør» fremprovoserer glassaktige blikk og «unnskyld meg, jeg må bare en tur på..», mens skuespiller gjerne fører til noen interesserte oppfølgingsspørsmål.
De som lever av å være coacher og terapeuter møter ikke snittbefolkningen rundt om på sjeselongene, men typisk de som sliter på jobben og også ofte i livet forøvrig. De er handelsreisende i lettvegger og brustne forventninger. Det er en helt naturlig impuls for dem å forsikre de sårede om at de har en verdi, selv om de ikke ble forfremmet til den lederjobben de ønsket seg, selv om de ikke er blitt den popstjernen de drømte om å bli, eller selv om de ikke nådde opp i kompetansesamtalen som bedriften brukte ved siste nedbemanning. Eller selv om de er for syke til å jobbe akkurat nå. Og coachene og terapeutene har selvfølgelig rett. Vi har våre talenter, kunnskaper og evner selv i perioder der kreftene ikke strekker til, eller når ulike interesser gjorde av jobbkontrakten glapp. Dessuten har alle en personlig historie, og inngår som regel i viktige personlige og sosiale nettverk.
Men forestillingen om at det finnes et noe man ER helt uavhengig av hva man GJØR kan bli villedende. Det forutsetter at vi er født med et permanent og sant «selv» som nærmest bare ligger og venter på å bli «pakket opp», gitt de rette omstendighetene. Det strider mot erfaringen. Vårt virke er med å forme vår person. Jakten på en slik kjerne kan derfor føre galt av sted. Mange erfarer at arbeid eller andre former for anstrengelse kan fungere som den rene sjelebot. I vår kjenne etter-føle-grave-prate-kultur er ikke dette helt god tone – det blir sett på som å rømme fra problemene, noe det selvsagt av og til kan være. Men forestillingen om at «er» og «gjør» er to adskilte størrelser tilslører hvor nært knyttet vår selvfølelse og opplevelse av mening er til vårt virke, enten det er betalt eller ikke betalt.
Den amerikanske tv-serien «Girls» skapt av New Yorker Lena Dunham (28) anses å si noe viktig om dagens noen-og-tyveåringer: Selvopptatte, ambisiøse, nevrotiske, arbeidssky og forvirrede. Hovedpersonen Hanna drømmer om å bli «sin generasjons stemme», men som litteraturprofessor Toril Moi tørt bemerker i en artikkel i Morgenbladet 21 november: «da hun endelig får en deadline å forholde seg til får hun skrivesperre.»
Moi har lest Dunhams selvbiografi (Ikke en sånn jente) som akkurat har kommet ut på norsk, og kommer med en betimelig etterlysning. Hvor ble det av beskrivelsene av arbeidet som ligger bak verdenssuksessen. Hvor får Dunham ideene fra, hvordan ser hennes arbeidsdag ut, hvordan opplever en 25-åring å lede en stor tv-produksjon? Dunhams historie om sitt eget famlende ungdomsliv forteller indirekte at det er mulig å være både ytterst feilbarlig og tvangsnevrotisk og likevel få gigasuksess. Den sier imidlertid lite om hva som skal til, hvordan bokens Lena-karakter faktisk gjennomfører spranget fra selvdestruktivt navlebeskuende til å bli en verdensberømt tv-produsent, skuespiller og forfatter. Det får Moi til å konkludere at arbeid, ikke nakenhet, er tabuet for Lena Dunham og hennes Girls. Kanskje. Men det ville også gjort budskapet mer komplisert og mindre allment. Det er tross alt sånn at markedet av folk som gjerne vil håpe på ære og berømmelse til tross for mangel på både evner og innsats er langt større enn de som faktisk blir verdensberømte med sin egen tv-serie. Det endrer imidlertid ikke det faktum at Lena Dunham ikke bare kan tilskrive sin suksess til hvem hun er, men også til hva hun har gjort. Men det forblir noe av en hemmelighet,
Det er ikke ondt i seg selv å vurdere folk ut fra hva de gjør. Hvordan vi bruker dagene sier mye om oss som person, og kan i seg selv forandre oss.
«Aerobic-læreren» som ikke får noen oppfølgingsspørsmål i selskapslivet leder et treningssenter for ekstremt overvektige, og bringer jevnlig helse, livsglede og mening tilbake til mennesker som trodde toget var gått for dem. Jobben er dypt meningsfull. Når coacher og terapeuter snakker om at vi er så altfor opptatt av hva folk gjør, ikke hva de er, risikerer de å glemme hvilken mening som kan ligge i et virke. Problemet de egentlig snakker om er snobberiet og den snevre oppfatningen av hva slags virke som er «verdt noe». Her har de fleste av oss en jobb å gjøre.
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.