Jeg må innrømme at jeg alltid har rynket litt på nesen av museumspublikum som stavrer rundt kortbuksekledd i verdens mange gallerirom, med en audioguide på øret. Det er jo greit å få kvalifisert veiledning og øyenåpnende informasjon. Samtidig er det noe umyndiggjørende og institusjonelt over det, det blir vanskeligere å finne sin egen rytme, og i forlengelsen av det igjen: Vanskeligere å finne sin individuelle oppfatning av verkene.