Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Klatrer uten sikring. Dani Arnold (33) blir liten i den store fjellveggen opp mot Matterhorn på grensen mellom Sveits og Italia. Faller han her, blir fallet fatalt. Foto: Christian Gisi/Photopress/Mammut
Klatrer uten sikring. Dani Arnold (33) blir liten i den store fjellveggen opp mot Matterhorn på grensen mellom Sveits og Italia. Faller han her, blir fallet fatalt. Foto: Christian Gisi/Photopress/Mammut les mer

Ekstremsport

Sklir han, så dør han

Fjellklatrer Dani Arnold (33) blir liten i Matterhorns nordvegg. Men det største hinderet på veien mot toppen er ham selv.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

– For meg er det et spill med meg selv, sier Dani Arnold.

Sveitseren er blitt kjent for sine rekordraske frisoloklatringer opp flere av Alpenes største fjellvegger. Kun utstyrt med stegjern og isøks jakter han raskeste mulige vei opp.

– Jeg så opp Eigers nordvegg og lurte på om jeg ville være i stand til å klare dette, ha mot til å gjennomføre. Da startet kampen med meg selv, den jeg virkelig liker. Det er min hovedmotivasjon, sier Arnold.

Dani Arnold klatret nordveggen på Matterhorn på én time og 46 minutter, uten sikring. Foto: Christian Gisi/Photopress/Mammut

Jobber med hodet

Det tok ham under to og en halv time å klatre opp den 1800 meter høye fjellveggen som har fått kallenavnet «Morderveggen» siden den har krevd mer enn 60 liv gjennom historien. Våge­stykket sendte Arnold fra de ukjente og opp til klatresportens elite.

I fjellveggen, uten tausikring, er det hans egne tanker som må overvinnes.

– Jeg har ikke noe problem med å se ned. Jeg har heller ikke problemer med å skjønne at dersom jeg gjør en feil her, så dør jeg. Jeg vet at jeg er kapabel til å gjøre dette, og det er veldig viktig for meg, sier Arnold.

Dani Arnold er på jobb i Oslo og Hemsedal for sin klessponsor. Sveitseren har testet grensene med fartsrekorder i Alpene, men mener klatringen er innenfor hans komfortgrenser. Foto: Gunnar Lier

Ved kafébordet på Aker Brygge forklarer Arnold likevel hvordan nerver preger ham før møtet med de gigantiske fjellveggene.

– Det er veldig vanskelig. Jeg sover ikke natten før. Jeg tenker alltid på hvordan forholdene er og hvilke grep som er best i de ulike posisjonene. Det går en karusell i hodet, sier Arnold.

Dani Arnold på toppen av Matterhorn. 33-åringen mener risikoen for å falle er større når han er sikret i tau, fordi han da tar større sjanser. Foto: Foto: Christian Gisi/Mammut

Tøyer grensene

– Ikke tro at de klatrer mens de er vettskremt. De er veldig avslappet i sin komfortsone. Det er nøkkelen til å unngå feilgrep. Disse klatrerne er ikke gale, sier Simone Moro.

Den 50 år gamle italieneren ble selv historisk da han gjorde sin fjerde førstebestigning vinterstid av en fjelltopp på over 8000 meter i fjor.

– Noen vil kanskje si at jeg er gal som klatrer disse fjellene om vinteren. Men de som kjenner meg forstår at jeg er en mann som har frykt. Samtidig trener jeg svært mye for å gjøre dette innenfor min komfortsone, sier Moro.

En utstillingsdukke på selskapslokalet Stratos høyt over Youngstorget i Oslo, er utstyrt med det samme utstyret Simone Moro stoler på i de mest ekstreme situasjonene. Italieneren, som holder foredrag samme dag som DN møter ham, peker på hvorfor han mener utstyret ikke lenger er den begrensende faktoren i fjellet. Foto: Gunnar Lier

Dani Arnold

Født: 22. februar 1984

Bakgrunn: Klatrer og fjellguide fra Sveits.

Meritter: Klatret nordveggen på Eiger (1280 høydemeter) på to timer og 28 minutter i 2011. (Ueli Steck, som døde i våres, tok tilbake rekorden på 2.22,50). Klatret nordveggen på Matterhorn på én time og 46 minutter i 2015.

Trening: Jobber som fjellguide. Mener det gir god basis å være ute to ganger i uken med klienter, selv om det betyr saktere vandring i fjellet og lett klatring.

Før krevende klatreprosjekter kreves det en måned med spissede og gode forberedelser. Han mener den fysiske biten, som må være på plass, er den enkleste delen av forberedelsene.

For å bygge opp styrken med isøksene bruker han blant øvelsen å henge så lenge han kan med isøksene med en tung sekk på ryggen. Teknikk og styrke står sentralt i forberedelsene. På våren går han mer over til utholdenhetstrening. I den perioden kjører han en del løping i fjellet. Det blir mer toppturer på ski vinterstid.

Vis mer

I jakten på den historiske bragden ble grensen for hva som er mulig egentlig nådd. Ekstremt dårlig vær hadde i måneder umuliggjort akklimatisering. I de ekstreme høydene reduseres kroppens fysiske kapasitet med 92 prosent på det verste. Tempoet opp gigantiske Nanga Parbat var nede i tre steg per minutt med innlagt pause.

Moro peker på et telt som er satt opp i andre enden av rommet og sier det kunne ta 10–15 minutter å klatre en slik avstand.

– Vi returnerte så sakte at vi umiddelbart forsto at vi kunne bli fastlåst nær toppen. Vi hadde ikke mer energi. Men jeg ledet an og vi kom oss ned, sier Moro.

Nødvendig frykt

– Det farligste, ikke bare i fjellet, men ellers i livet, er mennesker. Den største faren i fjellet kan være deg selv, dersom du har toppfeber, ikke planlegger returen, ikke har trent nok eller ikke har bevissthet om at du må stoppe eller snu. Altfor mange har omkommet på vei ned. Du vil ikke tro hvor nære toppen jeg har snudd, flere ganger. Men jeg har valgt å stoppe før det er for sent. En gang stoppet jeg 91 meter før toppen. En annen gang stoppet jeg 198 meter før toppen, sier Moro.

Bestigningene av Nanga Parbat, Shishapangma, Gasherbrum II og her Makalu har gitt Simone Moro stjernestatus blant klatrere. Foto: Denis Urubko/Simone Moro Fotoarkiv

Simone Moro

Født: 27. oktober 1967

Bakgrunn: Italiensk høyfjellsklatrer, tidligere landslagsklatrer og helikopterpilot. Den eneste i verden som har gjennomført fire førstebestigninger av 8000-meterstopper vinterstid.

Trening:

Løping, styrketrening og klatring.

Løper 100–140 kilometer hver uke. 15–20 kilometer hver dag. Driver mye med fartslek i treningen

Løper i kupert terreng, noen ganger opp og ned 1000–1500 høydemeter. Langdistanseløpingen er viktig for bestigningen av høye fjell.

Klatrer vegger eller driver med isklatring i fjellet, avhengig av sesongen. Har også en innendørs klatrevegg og klatregym hjemme. Trener styrke med og uten isøkser.

Av og til trener han to økter om dagen og systematisk intervall.

Under vinterekspedisjoner forfaller kroppen på grunn av all ventingen i teltet i de svært ugjestmilde forholdene. Da viktig å holde i gang med korte gåturer på breen og enkel styrketrening.

Vis mer

Nå er det kun K2 i Himalaya, fjellet som koster én klatrer livet for hver fjerde som kommer til toppen, som gjenstår ubesteget vinterstid blant verdens 8000-meterstopper. En stor polsk ekspedisjon planlegger å prøve seg.

– En vinterklatring er ikke en kald versjon av klatring om sommeren. Det er en helt annen sport. Det er som forskjellen på å krysse havet i en båt eller svømmende. Hvis du er en oppdager uten frykt, vil du dø veldig snart. For å redusere risikoen, må du lære å mislykkes. I livet må du lære å tape. Av mine 55 ekspedisjoner har 30 prosent mislyktes. Men det var fordi jeg bestemte meg for å snu. Bortsett fra tragedien på Annapurna, sier Moro.

Kjempet for livet

Marerittet 25. desember 1997 på Annapurna, som regnes som Himalayas farligste fjell, står som hans mest kritiske opplevelse. Midt i fjellsiden knakk en enorm snøskavl som i ukevis hadde samlet snø fra samme vindretning.

– For å gi et inntrykk av dimensjonen så var den like stor som herfra til kirketaket der borte. Vi snakker 300 meter, sier Moro og peker ut vinduet i retning av spiret på toppen av Oslo Domkirke.

En av fingrene, som aldri kommer til å rette seg ut, er et synlig minne om tragedien som rammet klatrelaget på tre.

– Jeg hørte et brøl over meg da skavlen kollapset. Jeg ropte alt det jeg maktet for å advare de andre og grep tauet for å holde meg så nær fjellsiden som mulig. Jeg håpet at det skulle passere over meg, sier Moro.

Simone Moro på vei opp Gasherbrum II i 2011. Foto: Cory Richards/Simone Moro fotoarkiv

Men han ble revet ned fjellsiden sammen med klatrekameratene. Moro landet 800 meter lenger nede og ble kastet videre over digre bresprekker av trykkbølgen og kreftene fra snøen. Tauet hadde kveilet seg rundt benet og brente seg gjennom alt utstyret og videre gjennom skinnet og inn til beinet. Bare restene av en sekk viste spor etter hans to klatrekamerater.

– Å ta rette avgjørelser når spenningen er stor, må også trenes. Da jeg bestemte meg for å klatre 1500 høydemeter videre ned, kun ved hjelp av benene fordi jeg ikke kunne bruke hendene, og deretter krype i fem kilometer over breen, så var ikke det en desperat handling. Jeg var veldig rasjonell. Hodet mitt var allerede som i en begravelse fordi jeg hadde mistet to gode venner. Men jeg måtte lukke den døren og forlate de tankene i noen dager og være fullt konsentrert om å komme meg ned, sier Moro.

– Jeg tror ikke at jeg fortsatt lever fordi jeg bare har vært heldig på mine ekspedisjoner, utenom på Annapurna. I det fallet var jeg heldig, sier Moro.

Ulike psykiske evner

Førsteamanuensis i psykologi ved Universitetet i Tromsø, Audun Hetland, har forsket på ekstremsportutøvere. Han peker på hvordan folk som Arnold og Moro er ekstremt flinke til å holde styr på det mentale.

– Det handler mye om trening. Men vi er ikke født like, og det er enklere for noen enn for andre. Blir man altfor redd, er det vanskelig å klatre godt nok der det er teknisk krevende. En del av utfordringen i slike type idretter er å kunne mestre det mentale. Det handler om å prestere maksimalt i situasjoner der den naturlige reaksjonen ville vært å ligge i fosterstilling og hylt av redsel, sier Hetland.

Risiko knyttet til snøskred og storm gjør det lett å spasere inn i fare. Derfor er Moros fryktfølelse i fjellet nødvendig.

– Det er klart det tynnes i rekkene av folk som driver med de mest ekstreme tingene. Mange ender i ura til slutt. Driver du lenge nok med en aktivitet der én feil fører til død, så øker sjansen. Det er ikke rom for noe annet, sier Hetland.

Kaldest i verden

Dødsfallet til vennen og friklatringspioneren Ueli Steck i Himalaya i april, fikk både Arnold og Moro til å tenke over det de driver med. «The Swiss machine» hadde gjennom mange år tøyd grensene.

– Etter en dødsulykke som dette, øker frykten litt. Jeg vet at Steck døde og at det er mulig at også jeg en dag dør. Det er mange tegn som viser hvor farlig vår jobb egentlig er, sier Arnold.

Samtidig legger Moro iskalde planer for kommende vinter. Hva det er, kommer han først til å offentliggjøre senere.

– Det blir trolig den kaldeste og mest ekstreme klatringen jeg noensinne har prøvd meg på. Det er ikke den vanskeligste, men jeg pusher fortsatt grensene, sier Moro. (Vilkår)

  • Populære Søk:
  • Siste stillinger
  • Lederstillinger
Vis alle stillinger
Aktiv Klatring Friluftsliv Ekstremsport
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.