Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Utenfor kysten av Østfold skummer det rundt baugen på seilbåten til Are Wiig. Han er i forberedelsesfasen til soloseilasen Golden Globe Race, som starter 30. juni neste år. Foto: Gunnar Lier
Utenfor kysten av Østfold skummer det rundt baugen på seilbåten til Are Wiig. Han er i forberedelsesfasen til soloseilasen Golden Globe Race, som starter 30. juni neste år. Foto: Gunnar Lier les mer

Vannsport

Setter seil mot ni måneders total isolasjon

Snart 50 år etter et av tidenes konkurransedramaer skal Are Wiig (58) møte noen av verdens mest værharde havområder, i en uavbrutt kappseilas 30.000 nautiske mil rundt jorden.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

– Folk lurer på om jeg kommer til å bli gal. Men nei, det kommer jeg ikke til å bli.

Are Wiig står akter i seilbåten som skal frakte ham rundt kloden.

Startskuddet i Golden Globe Race i Les Sables d'Olonne i Frankrike 1. juli neste år er samtidig starten på det som kanskje blir 250 dager eller opp mot ni måneder i isolasjon, helt alene på noen av klodens mest bortgjemte og værharde havområder. Kanskje ikke rart han får spørsmålet før kampen mot elementene, når reglene sier at det aldri er lov å gå i land eller få fysisk hjelp.

Det er de neste ni månedene, det som nå skal foregå utover høsten og vinteren, som blir helt avgjørende for at en slik seilas skal gå bra.

– Jeg skal rive og slite det jeg klarer i utstyret for å sjekke at det holder. Båten skal tåle det meste. Den kan jo kastes rundt, men det gjelder å lage utstyret såpass sterkt at det skal tåle det. Riggen er dimensjonert for å tåle det, forhåpentlig, sier Wiig.

Han har allerede jobbet lenge med båten for å tilpasse den til reglementet i regattaen. Men fortsatt er utstyrslisten lang for å optimalisere båten.

– Jeg har vært ute i strekk alene en tiendedel av den tiden jeg kommer til å bruke nå. Men jeg vet jo noe om hvordan det er å være alene og håndtere alt på egen hånd. Jeg føler jeg kjenner meg selv så godt at jeg ikke ser på det som et problem, sier Wiig, som har prestert sterkt i transatlantiske soloseilaser for en del år tilbake.

Han er godt kjent med dramaet da regattaen ble arrangert forrige gang, i 1968. Hendelsene førte til at konkurransen ble så kontroversiell at den først returnerer nå, etter 50 år.

Wiig har jobbet lenge med å tilpasse sin OE32-klasse-seilbåt til konkurransereglene i Golden Globe Race. Her har han lagt til kai på Jeløya utenfor Moss. Foto: Gunnar Lier

Bare én har fullført

For det var flere fargerike karakterer blant de ni seilerne som stilte til start i den første soloseilasen uten stopp rundt kloden for 50 år siden. Seilererfaringen til de ni spriket, mildt sagt, helt ned mot ingen erfaring overhodet. Eventyrere var tiltrukket av prispenger og æren som kom til å tilfalle vinneren.

Briten Robin Knox-Johnston i Falmouth 23. april 1969, etter å ha seilt jorden rundt i båten «Suhaili». Foto: Getty Images

Men da vinneren året etter skulle hylles ved målgangen, viste det seg at åtte båter aldri nådde målstreken.

Fem brøt. Én sank, men ble reddet. Én hadde begått selvmord underveis. Én fortsatte halvannen gang rundt jorden fordi han ikke likte filosofien til den kommersielle konkurransen. Kun én seiler fullførte. Med på kjøpet fikk Robin Knox-Johnston en adling for bragden han hadde gjennomført, før bommen gikk ned for oppfølgere.

– Det jeg syns er veldig fascinerende med seiling, er at når du er i problemer, så kan du ikke gå i garderoben og si at du bryter. Du må komme deg gjennom samme hva som skjer, sier Wiig, som har jobbet som båtfagmann store deler av livet etter å ha vært sjømann i yngre dager.

Wiig skal røse godt i utstyret før han legger ut på Golden Globe Race. Det betyr at båten må testes langvarig under røffe forhold for å avdekke alle svakheter. Foto: Gunnar Lier

Golden Globe Race: Regler og krav

  • Tidligere seilerfaring på minst 8000 nautiske mil og 2000 nautiske mil solo innen 1. mars 2018.
  • Seilerne må bruke det samme eller lignende utstyr og teknologi som Robin Knox-Johnston hadde med seg da han vant den dramatisk regattaen i 1968/69.
  • Båtene må holde noen mål som skal føre til at det ikke handler om å jakte på den beste sponsorstøtten. Meningen er at regattaen skal være for den gjennomsnittlige, men dedikerte, seileren.
  • Det er en regatta uten pause. Deltagerne som må gjøre en landfast stopp eller bryte seglet på den portable gps-en, vil være disket fra å kjempe om trofeene i konkurransen. Da blir deltagerne overført til den såkalte Chichester Class. Gjør man to stopp, er man diskvalifisert fra hele konkurransen.
  • Satellittsystem for oppdateringer som skal gjøre det mulig for andre å følge båtens ferd.
  • En enhet som gjør det mulig gi korte, daglige rapporter til arrangørens hovedkvarter (maks 100 tegn).
  • En forseglet boks med en bærbar gps (kun for nødbruk).
  • Alle deltagerne følges 24 timer i døgnet gjennom satellitt, men deltagerne vil ikke kunne få samme informasjon. Dette vil kun være mulig dersom det oppstår en nødssituasjon.
  • Båtene skal være designet før 1988.
  • De skal ha en lengde på mellom 32 og 36 fot.
  • Minimum vekt er 6200 kilo.
  • Deltagerne kan prate til medier, familie, venner og sponsorer gjennom radiokommunikasjon. Men man må ikke få veiledning når det gjelder vær. Dette kan de derimot kommunisere med konkurrenter og andre båter om.

Kilde: goldengloberace.com

Vis mer

Solgte huset

Storseilet går opp ute på fjorden i Østfold med de ytre holmene fortsatt et stykke ute. Deretter settes forseilet. «Olleanna» krenger lett idet vinden tar tak. Det knirker i båten idet Wiig setter seg godt til rette ved roret og snakker om frihetsfølelse.

Men forberedelsene har allerede krevd tøffe tiltak. For å kunne gjøre alvor av den gnagende lysten etter å seile den første oppfølgeren til Golden Globe Race, krevdes en investering på 1,5 millioner kroner. Den private kistebunnen var ganske skrapet da båten til rundt 270.000 kroner var kjøpt inn, og fortsatt manglet godt over en million kroner av den totale investeringen som måtte til for å realisere prosjektet.

– Jeg lovet kona ikke å selge huset for dette prosjektet. Men så så hun at dette går ikke. Det var faktisk hun som foreslo det, heldigvis. Det er den største sponsoren, sier Wiig om avkastningen fra hussalget som gjorde at ekteparet flyttet fra Hurum til en ny bolig i Svelvik.

58-åringen forbereder en treningsseilas fra svenskekysten til Nordkapp og muligens videre helt til den norsk-russiske grensen i Øst-Finnmark. Det er et krav å dokumentere overfor arrangøren at han besitter evnen til å manøvrere båten over lange avstander i ensomhet, som en slik type seilas. Men viktigst blir det å teste båtens kapasitet gjennom et langvarig slit på utstyret. For trolig venter langt tøffere forhold enn røff vind langs den norske kysten. Kroppen vil også merke det over lang tid.

Krav om gammeldags navigering med sekstant, gammeldagse båttyper og kommunikasjon på kortbølgeradioer gjør at båtene ikke jakter på fartsrekorder. Fart på 7–8 knop skiller seg vesentlig fra de raskere seilasene. Der har båtene en helt annen fart, størrelse og teknologi som gjør seilerne i stand til å posisjonere seg når det gjelder uvær.

– Vi må ta det vi får. Jeg syns det er veldig spennende, men det kan hende jeg kommer til å angre på det. Jeg kommer helt sikkert til å oppleve noe jeg aldri har opplevd før. Det er en del av spenningen ved det. Noen som kjenner meg, skjønner at jeg gjør dette, men mange mennesker syns det er idiotisk å utsette seg for farer og ubehag, sier Wiig, vel vitende om at verdenshavene rommer en rekke dramatiske historier og tragedier.

Selv om båttypen hans er enkel, en såkalt OE32, skal den tåle det meste, også det å gå rundt, om det skulle bli så ille. Det er vanskelig å forberede seg på noe slikt.

En krok har røket og må skiftes. Det som må fikses i løpet av turen, er en av Are Wiigs sterke sider. – Hjemme sa ungene alltid at det som ikke virket lenger, ikke hadde gått i stykker. Det var bare midlertidig ute av drift. Foto: Gunnar Lier
Are Wiig mener han ikke er en ryddig kar, men tauverket må han ha kontroll på. Foto: Gunnar Lier

Oppgavene om bord

  • Sover primært om natten. Kun 45 minutter av gangen, avhengig av hvor båten befinner seg. Man våkner, sjekker om kursen er riktig, om seilene står riktig, om noe har røket. Er det natt og alt er i orden, er det bare å sovne igjen i nye 45 minutter.
  • På dagtid skal det lages mat, vaskes, ryddes søppel (som tas med til mål), drive reparasjoner, navigeres («føre bestikk» på seilspråket, vite hvor båten er til enhver tid) og det skrives loggbok
  • Værvurderinger er viktig, og barometeret må overvåkes når det gjelder raske forandringer.
  • Trimming av seil for å få båten til å gå fortere.
  • På en kortbølgeradio vil det kunne foregå kommunikasjon med andre deltagere.
  • Wiig vet av erfaring at det blir lite tid til overs.
Vis mer

Lite luksus

Over gasskomfyren henger et lite nett med sjalottløk. En sjokoladeplate beslaglegger hjørnet av den vesle kjøkkenkroken der flere hundre måltider skal bli til ute i åpen sjø. Det blir ikke luksusmat på verdenshavene. Men Wiig kaller seg enkel i kosten og syns det er greit.

OE32

OE32-båten er konstruert av Olle Enderlein, en anerkjent konstruktør på sin tid.

Storseil: 28 m²

Kryssfokk: 28 m²

Code 0: 52 m²

Spinnaker: 92 m²

Vis mer

– Jeg er nok ingen gastronom og har kanskje en fordel der. Jeg liker det meste, men skjønner lite av det å gjøre det så avansert. Å spise makrell rett ut av boksen er godt, sier Are Wiig.

Konkurrenter fra 15 land utgjør feltet og én av dem har flere jordomseilinger uten stopp bak seg. Ute på havet kommer trolig ingen til å se noe til hverandre, selv om de kan kommunisere over radio.

– Hvis det er en i Norge som skal klare det å gjennomføre dette, så tror jeg det er Are. Hvis det er noe du lurer på om båt, så er han mannen å ringe. Det handler om å holde båten og holde seg selv hel, sier Jon Amtrup, som er en god kjenning av soloseileren gjennom Seilforbundet.

– Det er på høy tid at noen blir den første nordmannen til å seile jorden rundt uten stopp på egen hånd. Det er ingen som har gjort det før. Det handler om sjømannskap og eventyr, sier Amtrup, som mener at Wiig viser vei til at enklere båter enn det mange jakter i privatmarkedet, får til utrolige ting.

Are Wiig kikker ut av kahytten som blir hans hjem under soloregattaen verden rundt. Båten betalte han rundt 270.000 kroner for. Foto: Gunnar Lier

Enorme budsjetter

– Vi trenger nordmenn i de internasjonale regattaene. Det er nesten tragisk, men når det gjelder verdensomseilinger i slike regattaer, er Knut Frostads prosjekter i Whitbread around the world-seilasene de siste norske båtene, sier Espen Guttormsen.

Han var med på begge de norske båtprosjektene i 1996 og 2001 i den mest kjente kappseilasen rundt verden, som nå heter Volvo Ocean Race, der de var et mannskap på tolv mann om bord. Etappene i den skarpe konkurransen varierte fra seks til 30 dager og hadde en helt annen marsjfart enn det som venter i soloseilasen der Wiig skal delta.

– Det er stor forskjell. Det er klart at når man skal være ute alene i ni måneder, så er forberedelsene ekstremt viktig. Man må klare å beholde roen og stole på seg selv og trives i eget selskap. Men Are er ikke typen som blir stresset akkurat, sier Guttormsen, som nå er generalsekretær i Seilforbundet.

Han forteller om utrolig værharde områder i Sørishavet der kraftig, vind, stor sjø og isfjell dominerer i en total isolasjon fra omverdenen. Samtidig kaller han havområdet som også venter Wiig et av verdens flotteste områder.

Da han var med på den første norske båten i Whitbread-seilasen, «Innovation Kværner», var budsjettet på 60 millioner kroner for mannskapet som ble nummer fire totalt. Interessen var stor, ettersom teknologisk utvikling da gjorde det mulig å følge båtene direkte, og seilasen fikk stor oppmerksomhet også i Norge. Seks år senere hadde budsjettet vokst til 120 millioner kroner da de satset på nytt med «Djuice».

Dette er små summer sammenlignet med budsjettene båtene opererer med i dag. Wiigs seilas ligger, tross solide innhugg i privatøkonomien, i den andre enden av skalaen. Mens båtene i hans regatta seiler i fred rundt jorden, opererer arrangøren av Volvo Ocean Race med milliardseertall for tv-produksjonene.

– Dette viser at seiling er noe det går an å delta i uten ekstreme budsjetter, sier Guttormsen.

Om bord må Wiig gjøre alle oppgaver selv, fra matlaging, navigering, trimming av seil til klatring i masten. Foto: Gunnar Lier

Rolig marsjfart

Det går i et behagelig og rolig tempo der vinden har spent ut seilene. 58-åringen gjør oppmerksom på at det stort sett er den samme farten båten trolig kommer til å holde over Atlanterhavet på sin ferd sørover. Han smiler av at han alene ikke kan skylde på andre om det skjer noe feil.

– Det er mange som seiler rotta av meg på regattabanen og er flinkere til å trimme seil og lese været inne i fjordene. Men på havet så har man de store systemene, de er enklere å forholde seg til. Så er det slik at det alltid vil være noe som går i stykker, så det gjelder å håndtere det. Du skal finne løsninger og klare å gjøre noe med det. Jeg er veldig praktisk, og jeg kan håndtere en båt i dårlig vær, sier Wiig.(Vilkår)

  • Populære Søk:
  • Siste stillinger
  • Lederstillinger
Vis alle stillinger
Aktiv Seiling Vannport Ekstremsport Vannsport
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.