Form og farge

Tekst

Delikat. I Espen Gleditschs fotobok «Polymorphous Magical Substance» befinner en leilighet formgitt av den belgiske modernisten Jozef Peeters seg bak noen av utgivelsens mange tilsynelatende nonfigurative komposisjoner. Foto: Heavy Books

Espen Gleditsch har laget en elegant fotobok som kombinerer interesse for bilder og virkningene deres med den modernistiske arkitekturens historie.

Bakerst i den nye fotoboken til Espen Gleditsch, med små bokstaver, står navnene til en gruppe modernister: Arne Korsmo og duoen Bryn og Ellefsen fra Norge, belgieren Jozef Peeters, sveitsisk-franske Le Corbusier og den eneste kvinnen blant dem, irske Eileen Gray. Peeters er i hovedsak kjent som kunstner, de andre som arkitekter. Flere av dem er dessuten feirede møbelformgivere.

De 25 tilsynelatende ikke-forestillende fotografiene man har bladd seg gjennom før man kommer til siste side, står straks frem i et annet lys: Bildenes motiver er deler av originale eller rekonstruerte interiører skapt av disse kunstnerne. Boksidenes uvanlige, skiftende farger er på sin side hentet fra undersøkelser Gleditsch har gjort om en boligutstilling i Stuttgart i 1927, et sentralt kapittel i den modernistiske formgivningens historie. En lang rekke arkitekter som nå er verdensberømte, bidro med bygninger til det sosialt engasjerte prosjektet som er kjent under det tyske navnet Weissenhofsiedlung.

De forseggjorte sidene i «Polymorphous Magical Substance» – bokens mystiske tittel – viser da også at denne modernistiske arkitekturen var rikere og mer variert i fargebruken enn man ofte kan få inntrykk av. Her er nyanser av grått, brunt, grønt og blått. Gleditsch har lenge interessert seg både for dette temaet og for spørsmål om historieskriving mer generelt.

Fargefeltene er rektangler som noen ganger dekker nesten hele oppslaget, andre ganger mindre partier. På én dobbeltside er to farger markant satt opp mot hverandre. Deler av de monokrome feltene er dekket av små fotografier av det som altså ved første øyekast ser ut som nonfigurative komposisjoner, og sidenes farger «snakker» med dem. Fotografiene er organisert i grupper – flere av motivene er nesten like.