Norsk ikon. Snøhettas Oslo-opera har fått æren av å prege forsiden på William C. Millers engelskspråklige bok om nordisk modernisme. Foto: Espen Bratlie / Samfoto / NTB Scanpix

Nordisk arkitektur sett med amerikanske øyne

Tekst

Vil du få varsel hver gang Kåre Bulie publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Den norske opera fronter ny bok om nordisk arkitektur.

En mystisk region i det ville nord, hvor menneskene står i en særlig tett kontakt med naturkreftene rundt seg og lever i et unikt lys. Når utlendinger skriver om nordisk formgivning, er det fortsatt ikke uvanlig å møte på varianter av dette bildet. Selv om det historisk sett ikke er uten relevans, er det et bilde jeg som nordmann i landets hovedstad i 2017 har store problemer med å kjenne igjen. Ikke minst er det så klisjéaktig at det er forbløffende at selv ikke akademiske bøker holder seg for gode for å reprodusere det.

Forfatteren av et av sjangerens nyeste tilskudd, arkitekturprofessor William C. Miller, går ikke av veien hverken for å bruke begreper som «den nordiske psyken» og «den nordiske sjelen» eller for å sammenligne nordiske samtidsarkitekters internasjonale bragder med vikingene som herjet i andre land for over tusen år siden.

Norsk modernisme. Jan Inge Hovigs Ishavskatedral i Tromsø Foto: Trym Ivar Bergsmo / Samfoto / NTB SCANPIX

I «Nordic Modernism. Scandinavian Architecture 1890–2015» gir amerikaneren sitt bud på den nordiske arkitekturens utvikling de seneste 125 årene. Etter den mytologiserende begynnelsen fortsetter han med å knytte en angivelig særlig sosialt bevisst nordisk arkitektur til fremveksten av velferdsstaten.

Bokens Norden-definisjon omfatter Norge, Sverige, Danmark og Finland, og i tråd med tittelen presenterer forfatteren landenes arkitektur i dette tidsrommet som en serie varianter av modernismen – en ganske konvensjonell, kronologisk fortelling om utviklingen fra nasjonalromantikk og klassisisme til funksjonalisme før krigen og videre til en stedstilpasset, mer regionalt betont modernisme etter den. Deretter følger – i kjølvannet av et kort postmoderne mellomspill – prosjekter han i hovedsak sorterer under den brede betegnelsen nymodernisme.