– Slåssingen kunne noen ganger bli så brutal og blodig at hele menneskeøyne ble funnet i gaten

Tekst

Det kostet å være kar i Finland. Se bildene av de gamle manndomsprøvene.

Sværkjeftet. «Lyfta med munnen halv tunna korn». Foto: Marie-Isabel Vogel, Alain Rappaport, «Maximilian Stejskal – Folklig idrott», Edition Patrick Frey, 2016

Det kostet å være kar i Finland. Se bildene av de gamle manndomsprøvene.

Push-ups, burpee, situps, pull-ups. Det var andre navn og øvelser da gymnastikklærer Maximilian Stejskal (1906–1991) reiste rundt i Finland og dokumenterte styrkeprøver blant menn for snart 100 år siden. Da drev de med slikt som «Lyfta upp en karl på rak arm», «Lyfta med munnen halv tunna korn» og «Stiga upp med flaska på pannan».

I 1954 resulterte feltarbeidet i en doktoravhandling i sosiologi, med tittelen «Folklig idrott».

Nå har Stejskals barnebarn, Marie-Isabel Vogel (45), og ektemannen Alain Rappaport, gitt ut en bok med fotografier fra bestefarens feltarbeid blant menn som målte muskler.

«Slåssingen kunne noen ganger bli så brutal og blodig at hele menneskeøyne ble funnet i gaten.»

Fra boken – «Stejskals opptegninger etter ekskursjonene»

Grevens tid

Stejskal var 23 år gammel og student da han dro ut den første sommeren, med en grønn italiensk sykkel, ryggsekk, fotostativ og glassplater til kameraet på bagasjebrettet. På hodet bar han studentlue, den skulle skape troverdighet og tillit.

– På 1930-tallet sendte man feltstipendiater ut i hele Norden, for å dokumentere gamle tradisjoner, sagn og viser. De var ildsjeler, sier Carola Ekrem, arkivar ved Svenska Litteraturselskapet i Helsingfors.

Det var Svenska Litteraturselskapet som ga ­Stejskal stipend for å reise ut sommeren 1929 og de påfølgende årene.

– Man trodde at tradisjonene var i ferd med å forsvinne. At det var i siste liten. Og det var det jo faktisk for disse lekene, sier Ekrem.

Boksekamp. «Dra dosa». Foto: Marie-Isabel Vogel, Alain Rappaport, «Maximilian Stejskal – Folklig idrott», Edition Patrick Frey, 2016

Slipp kniven

Stejskal fotograferte selv. Samtidig noterte han nøyaktig ned hvordan øvelsene skulle utføres.

Han beskrev for eksempel «Spänna muskel», hvor en bar arm skulle bøyes med forarmen pekende oppover: «Bicepsen strammes så mye som mulig. Med den andre hånden holder man en lommekniv i skaftet og slipper den, først fra lav høyde, på den strammede muskelen, som må være spent så hardt at bladet ikke skjærer inn i huden, men spretter ut i luften i stedet. Ettersom man blir bedre, øker høyden man slipper kniven fra. Leken kalles også ‘slipp kniven’ eller ‘sprett kniven’. I stedet for kniv kan man også bruke en skarp stein i ulik form og størrelse, avhengig av ens ferdigheter.»

Fakta: «Folkelig idrott»

Fotografibok

Basert på gymnastikklærer Maximilian Stejskals (1906–1991) feltarbeid med registrering av gamle mannlige styrkeprøver på den svensk-finske landsbygda.

editionpatrickfrey.com

I sine opptegninger har Stejskal også registrert ulike usportslige knep som har vært brukt for å vinne. Spenne ben, vri arm og slag under beltested, blant annet. Han beskriver også hvordan lekne styrkeprøver kunne utarte til svære, blodige slagsmål.

«Slåssingen kunne noen ganger bli så brutal og blodig at hele menneskeøyne ble funnet i gaten.»

Masochistisk

Stejskals barnebarn, Marie-Isabel Vogel, vokste opp i den tyske byen Hamburg. Men somrene ble tilbragt hos besteforeldrene i Finland.

– Boken med bestefars doktoravhandling sto alltid i bokhyllen. En brun, tykk bok med mye tekst og få bilder. Jeg kunne ikke lese svensk, så jeg så alltid på bildene, sier Vogel på telefon, på ferie langt inne i de finske skoger.

Bestefaren snakket aldri om doktoravhandlingen om «Folklig idrott».

– Men han var alltid supersporty. Han tok alltid oss barna med til gymsaler, forteller Vogel.

Kraftig kast. «Kasta över huvudet». Foto: Marie-Isabel Vogel, Alain Rappaport, «Maximilian Stejskal – Folklig idrott», Edition Patrick Frey, 2016

Stejskal døde i 1991. For rundt ti år siden begynte Marie-Isabel Vogel og ektemannen å sysle med ideen om å gjøre noe mer ut av de gamle fotografiene i boken som støvet ned. Stejskal hadde alltid fotografert og fylt fotoalbum med bilder, men bildene i avhandlingen fra 1954 kunne ikke Vogel finne.

– Jeg spurte bestemoren min, men hun sa hun ikke visste hvor de var, sier Vogel.

Originalene fant de til slutt hos Svenske Litteraturselskapet i Helsingfors.

– Disse motivene er en slags øyeblikksskulptur, mener Vogel, som er utdannet scenograf fra Central Saint Martins College i London.

– Dette er menn kledd opp til portrettfotograf­ering, som løfter de mest absurde ting, det ser nesten seksuelt ut, masochistisk. I våre dager er det ganske spesielt, sier Vogel.

Tung bør. «Latmansbördan». Foto: Marie-Isabel Vogel, Alain Rappaport, «Maximilian Stejskal – Folklig idrott», Edition Patrick Frey, 2016

Öppna landskap

På nye steder fikk Stejskal gjerne hjelp av læreren på den lokale folkeskolen med å finne frem til folk som kunne øvelsene. Det er kun menn som løfter, drar, bærer og kjemper på bildene. Kvinnene hadde ingen rolle i maktspillet. Eller, om de hadde en rolle, var det som beundrerinner.

Krefter er blitt målt på den norske landsbygda også. Man har drevet med håndbak, beltetak, bryting og dragkamp, blant annet. Men det har vært gjort lite registrering av denne typen folkelig idrett og mannlige styrkeprøver, ifølge pensjonert kontorsjef Kristen Mo ved Institutt for historiske studier ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim.

Trangt nåløye. «Dra sig genom nålsögat». Foto: Marie-Isabel Vogel, Alain Rappaport, «Maximilian Stejskal – Folklig idrott», Edition Patrick Frey, 2016

– Jeg tror ikke vi hadde det i like stor grad som i de andre nordiske landene, fordi vi ikke hadde landsbyer. Folk bodde så spredt. Det er en forutsetning for utøvelsen av disse aktivitetene at mennesker kommer sammen. Husk at det var først med jernbanen i 1852 at vi virkelig fikk tettsteder, sier Mo.

Pilates

Da Maximilian Stejskal reiste rundt, kunne han selv se hvordan de gamle idrettslekene var i ferd med å forsvinne. I et intervju i forbindelse med 80-årsdagen hans fortalte Stejskal selv til arkivar Carola Ekrem at de yngre mennene på gårdene ikke visste hvordan de skulle utføre øvelsene. Men det visste de eldre mennene. De satt tilbakelent, pekte og instruerte.

Hvorfor hadde mennene sluttet med å strekke seg vannrett ut fra en trestamme med bena i luften? Hvorfor ville de ikke lenger bære to nabobønder på ryggen?

Konsentrert fotarbeid. «Taga upp halmstrået». foto: Marie-Isabel Vogel, Alain Rappaport, «Maximilian Stejskal – Folklig idrott», Edition Patrick Frey, 2016

Carola Ekrem tror årsaken lå i strukturendringer i samfunnet. I mange tilfeller hadde øvelsene vært en form for voksenhetsritualer i det gamle bondesamfunnet.

– De hadde ingen funksjon lenger. Med urbanisering, industrialisering og større bevegelse ble bondesamfunnet med sine ritualer oppslukt, mener hun.

Men hvem vet, kanskje dukker «Folklig idrott» opp på treningssentrenes timeplaner om ikke lenge. Ifølge Marie-Isabel Vogel er mange i pilates-miljøet fascinert av den nye boken.

– Mange av øvelsene ligner på det de gjør nå, sier hun.