Brutalt vakkert

Tekst

Monumentalt. Dette uforlignelige monumentet befinner seg i Makedonia og er en av mange eksentriske brutalistiske skapninger i Øst-Europa. Det ble skapt i 1974, og bak stod Jordan og Iskra Grabuloski. Foto: Jan Kempenaers / Phaidon.

I den nye fotoboken «This Brutal World» blir de norske arkitektene Geir Grung, Sverre Fehn og Reiulf Ramstad skrevet inn i den internasjonale brutalismekanon.

To ganger har jeg hatt gleden av å besøke Geir Grungs praktfulle kraftanlegg på Nesflaten, som er så likt en flyvende tallerken at det i dag, 51 år etter åpningen, fremstår som et monument over en fremtid som aldri kom. Begge gangene har jeg også blitt ført inn i fjellet, til den vakre turbinhallen Grung lot seg ­inspirere av japansk betongarkitektur og formtradisjon da han tegnet.

Fakta: Kåre Bulie

Kritiker og spaltist

I D2 skriver han om kunst, populærkultur, arkitektur og design.

I Phaidon-fotoboken «This Brutal World» føyer den britiske grafiske designeren Peter Chadwick Grungs industriarkitektur i den norske provinsen inn i en celeber internasjonal rekke – Chadwick mener denne typen arkitekturtenkning kom aller best til uttrykk i arbeidene til europeerne Le Corbusier og Marcel Breuer og amerikanerne Paul Rudolph og Louis Kahn. «This Brutal World» legger imidlertid veien om så vel brutalistiske klassikere som mindre kjente varianter, og reiser fra Argentina til Aserbajdsjan, fra Canada til Kina, fra Polen til Singapore. I dette selskapet har også to andre norske byggverk fått plass: Sverre Fehns karakteristiske Ivar Aasen-tun i Ørsta, som åpnet i 2000, og Reiulf Ramstads Nasjonale turistveger-prosjekt i Selvika fra så sent som 2012, en buktende, utpreget skulpturell skapning i betong.

De norske innslagene forteller mye om kuratorens uklare og utvidede brutalismebegrep. Han har inkludert typiske brutalistiske betongkreasjoner fra tiårene etter krigen, perioden ­fenomenet først og fremst forbindes med: det sene, men formidable Barbican-anlegget, Hayward-galleriet og Ernö Goldfingers Trellick ­Tower, for eksempel, tre London-bygninger Chadwick har et særlig sterkt forhold til.

Men han har også tatt med en hel del samtidsarkitektur som sjelden kalles brutalistisk: blant annet Rem Koolhaas’ gigantiske De Rotter­dam-kompleks, Peter Eisenmans Holocaust-minnesmerke i Berlin og de japanske ­SANAA-arkitektenes New Museum i New York. Også «mykere» modernistiske klassikere som Arne Jacobsens SAS-hotell i København og Frank Lloyd Wrights Guggenheim-museum på Manhattan har fått plass.