Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Utstillingen «Mapplethorpe + Munch»

Djevel. Et av Robert Mapplethorpes tallrike selvportretter – dette er tatt i 1985. Foto: Self-Portrait, 1985. © Robert Mapplethorpe Foundation / munchmuseet
Djevel. Et av Robert Mapplethorpes tallrike selvportretter – dette er tatt i 1985. Foto: Self-Portrait, 1985. © Robert Mapplethorpe Foundation / munchmuseet les mer

Tendens

Fotoprovokatøren Robert Mapplethorpes år

Den kontroversielle fotokunstneren Robert Mapplethorpe får nytt liv med dokumentarfilm og en serie utstillinger. Munchmuseets storsatsing er først ut.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.


Kåre Bulie
Kritiker og spaltist i Dagens Næringsliv. I D2 skriver han om kunst, populærkultur, arkitektur og design.

Vis mer

Hennes blikk er bestemt og direkte, hans er vennligere, mildnet av et smil. Hun er Patti Smith (1946–), han er Robert Mapplethorpe (1946–1989), og bak kameraet står en av Andy Warhols gamle assistenter, «The Factory»-stjernen Gerard Malanga.

Året er 1971, og to kommende kulturhistoriske størrelser har festet øynene på hverandre og hendene på en branntrapp på Manhattan. Begge er iført kjede rundt halsen, langt hår og tettsittende jeans og t-skjorte. Bildet er akkurat så rikt på ungdommelig optimisme og storbyromantikk som de senere årenes tallrike beretninger om det medtatte og «farlige», men kunstnerisk vitale 1970-tallet i New York har lært oss at metropolen var den gang. Malangas fotografi er et av flere ikoniske portretter av det unge paret, men for meg er det det definitive bildet både av dem, av en epoke og av et sted.

Hver på sitt vis skulle Smith og Mapplethorpe komme til å prege både tiåret og Amerikas nyere kunsthistorie mer generelt. Begge var de tverrkunstnerisk anlagt, men Smith skulle først og fremst komme til å bli feiret som musiker. Mapplethorpe, derimot, ble notorisk for sine konfronterende, svart-hvite fotografier av seksuelle minoriteter, men samtidig kjent som en klassisk orientert kunstner som yndet å arbeide med blomster som motiv. Fellesskapet de to imellom kom til uttrykk i «Horses» (1975), det feirede Smith-albumet der hun poserer for ungdomskjæresten på omslaget.

Ungdomskjæreste. Et av flere Robert Mapplethorpe-portretter av Patti Smith – tatt i 1975, året «Horses» kom ut. Foto: Patti Smith, 1975, © Robert Mapplethorpe Foundation / munchmuseet

Men også i kjærligheten gikk de to i hver sin retning: Smith giftet seg etterhvert med MC5-gitaristen Fred Smith. Mapplethorpe møtte Sam Wagstaff, den rike og mye eldre kuratoren og fotosamleren som bidro sterkt til utviklingen av Mapplethorpes karriere spesielt og det moderne fotomarkedet generelt.

Livene deres ble på alle måter ulike: Den hardtlevende Mapplethorpe døde i 1989, bare 42 år gammel. Årsaken var aids-sykdommen som rammet så mange i New Yorks kulturliv. Patti Smith, derimot, har nå status som en rockens og kulturlivets «grand old lady». Først og fremst har hun fortalt den romantiske historien som har bidratt til å gjøre dem begge særlig aktuelle igjen. I 2010 utga nemlig Smith memoarboken med den betegnende tittelen «Just Kids», som handler nettopp om de fattige, men lykkelige ungdomsårene hun og Mapplethorpe tilbragte sammen i New Yorks kulturelle undergrunn. Den utkom på norsk to år senere.

Selvportrett II. Nok er portrett av kunstneren selv, tatt i 1988, året før han døde. Foto: Self-Portrait, 1988, © Robert Mapplethorpe Foundation / munchmuseet

 

Bølge

At kunstvåren 2016 står i Mapplethorpes tegn, er vanskelig ikke å sette i sammenheng også med Smiths massivt omtalte og kritikerroste tekst. I mars åpner to store Mapplethorpe-utstillinger på den amerikanske vestkysten: Både Getty-museet og The Los Angeles County Museum of Art inviterer til prosjekter som tilsammen er én stor retrospektiv mønstring og består av flere hundre bilder. Den skal henge frem til sommeren. Deretter reiser den videre til Canada og Australia. Ifølge The Los Angeles Times er prosjektet resultat av at de to institusjonene i fellesskap i 2011 kjøpte rundt 2000 fotografier fra Mapplethorpe-stiftelsen.

I april har så HBO-dokumentarfilmen «Robert Mapplethorpe: Look at the Pictures» premiere. Den er laget av filmskaperne Fenton Bailey og Randy Barbato, som selv har solid erfaring fra den 1980-tallsundergrunnen i New York som også Mapplethorpe var del av.

Men Oslo er altså først: Lørdag åpner Munchmuseet «Mapplethorpe+Munch», utstillingen hvor 141 av amerikanerens bilder vises sammen med noe færre Munch-verk. Utstillingen er gjort mulig av det pussige faktum at en norsk samler, forretningsmannen Stein Erik Hagen, har bygd opp en av verdens største Mapplethorpe-samlinger.

For den som ikke synes parallellene mellom Mapplethorpe og Munch er åpenbare, poengterer museet at de begge arbeidet med portretter, selvportretter og akt, at de begge var eksistensielt orienterte kunstnere og skandalemakere med tilhold i sine respektive perioders subkulturer, og at også interessen for seksualitet og kjønn i kunsten knytter dem sammen. Mye av det samme kunne vært sagt om Bjarne Melgaard, en av fjorårets Munch-partnere i museet på Tøyen.

Mapplethorpe-renessansen kan leses som et uttrykk for en fornyet interesse ikke bare for 1970-tallets Manhattan-kunstscene, men også for det glattere tiåret som fulgte. For eksempel har de store maleriene til New York-kunstneren Jean-Michel Basquiat, som døde i en alder av 27, og som med sin graffitibakgrunn er et kunstnermytologisk 1980-tallsfenomen fullt på høyde med Mapplethorpe, de siste årene igjen fått omfattende oppmerksomhet såvel i museer som på markedet. Kan hende innvarsler Mapplethorpe-fenomenet også en økende interesse for fotografi, et medium som den siste tiden har vært mindre synlig i kunstlivet enn det var i tiårene da det for alvor fikk plass i de «høye» institusjonene.

Trolig har flere bøker enn «Just Kids» dessuten hatt innflytelse: Ifjor fulgte Patti Smith opp med «M Train», en lignende memoarbok, som Samlaget lanserer på norsk i disse dager. I 2014 utkom «Wagstaff: Before and After Mapplethorpe», Philip Gefters fascinerende biografi om Sam Wagstaff, Mapplethorpes mesen og kjæreste. Tittelen etterlater ingen tvil om Mapplethorpes hovedrolle og kunstnerens makt til å gjøre til og med omgivelsene berømte. Wagstaff døde to år før fotografen, også han av aids. 

Kroppsbygger. Modell på dette fotografiet fra 1982 er kroppsbyggeren Lisa Lyon, som Mapplethorpe tok mange bilder av. Foto: Lisa Lyon, 1982, © Robert Mapplethorpe Foundation / munchmuseet

 

Moralpanikkk

Den eimen av kontrovers, sågar skandale, som har preget Mapplethorpes kunstnerskap, har bidratt til at han er en av fotografene hvis bilder har nådd et publikum også utenfor kunstverdenen og er blitt del av en bredere populærkultur. Dokumentarfilmskaperne lokker betegnende nok med at de har inkludert «til og med hans mest sjokkerende og forbudte bilder».

Noe av det interessante når Mapplethorpes outrerte verker stilles ut i Oslo i 2016, blir å se om samtidens nymoralisme og oppsiktsvekkende ideer om hva det vil si å være krenket, fører til reaksjoner. Både Bjarne Melgaard-visningen på Munchmuseet og et Richard Prince-kunstverk på Astrup Fearnley Museet har det siste året ført til offentlige utspill som man sjelden ser her til lands: Fordi enkelte reagerer negativt på bildene, mener de tydeligvis at de er i sin fulle rett til å kreve bilder fjernet, sågar anbefale hele utstillinger stengt. Tanken om at andre bør få gjøre seg opp sin egen mening om – og i møte med – kunsten, også når den kan være ubehagelig og problematisk, later ikke til å slå dem.

Klassisk. I dette aktbildet av modellen Thomas møtes Robert Mapple-thorpes interesse for kropp og form. Foto: Thomas and Dovanna, 1986, © Robert Mapplethorpe Foundation / Munchmuseet

«Obskønitet»

Mapplethorpes berømmelse ble i sin tid skapt nettopp av lignende reaksjoner, om enn fra en annen politisk fløy: Den republikanske senatoren Jesse Helms gikk sent på 1980-tallet til kamp mot kunstnerens «umoralske» homoerotiske bilder – etter å ha fått vite at The National Endowment for the Arts hadde støttet Mapplethorpe-utstillingen «The Perfect Moment» med 30.000 dollar. Ikke lenge før hadde Helms gjort det samme mot Andres Serrano-bildet med den talende tittelen «Piss Christ».

Mapplethorpe-utstillingen var blitt vist uten oppstandelse i både Chicago og Philadelphia. Men på grunn av turbulensen Helms’ kampanje skapte, avlyste Corcoran Gallery i Washington sin planlagte utstilling, noe som i sin tur førte til at toneangivende amerikanske kunstnere nektet institusjonen å vise deres bilder. Mapplethorpe selv var død og kunne ikke forsvare seg. Lederen av en Cincinnati-institusjon som likevel viste Mapplethorpes kunst, ble trukket for retten på grunn av «obskønitet».

Magasinet Times mangeårige kunstkritiker Richard Lacayo har siden skrevet at den høyrøstede striden skadet den offentlige finansieringen av kunst i USA i lang tid etterpå. Men han har også bemerket at Robert Mapplethorpe selv godt kunne ha funnet på å more seg over alt bråket bildene hans skapte.

Les også:
SMAK: Taco med skrei, kamskjell og villreker | Sprellfersk skrei, kamskjellceviche og villreker når nye smakshøyder servert i tortilla med salsa.

SMAK: Signaturretten: St. Lars’ lammebog | Denne retten er «verdt å dø for».

Les mer fra D2 her

Fotografi Tendens
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.

Videoer fra D2